Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

6-timers-dagen? Vi har den allerede!

Men å lovfeste den er en usedvanlig dårlig idé, skriver Baard Meidell Johannesen

Vi sliter oss ikke akkurat ut her i landet. Ifølge OECD jobber vi i snitt 1419 timer i året (OECD-snitt 1841), og befinner oss som vanlig i den hyggelige enden av skalaen. Bare tyskere og dansker jobber mindre.

Hvis vi dividerer de 1419 timene på de rundt 46 ukene vi jobber i året, blir det rundt 31 timer faktisk arbeidstid per arbeidsuke.

SSB mener at vi ligger noe høyere, rundt 35 timer for menn og 30 timer for kvinner. Forskjellen skyldes sannsynligvis at SSB regner sykefravær som jobb. Men den er uansett ikke stor.

Vi har altså i praksis tatt 6-timersdagen. Og det på tross av at 8 timers arbeidsdag har vært lovfestet siden 1915 - den gangen riktignok basert på 6 arbeidsdager pr. uke.

Folk bestemmer i stor grad sin egen arbeidstid. Mange jobber deltid, særlig kvinner, og de aller fleste av dem frivillig. Andre jobber mer enn de lovbestemte 40 timene, ved overtid eller ekstrajobb, andre er sin egen sjef, og jobber så mye eller lite de vil og kan. Folk flest vil gjerne ha mest mulig av både penger og fritid. Og dermed blir det gjerne slik at når økonomien blir bedre, reduseres arbeidsinnsatsen. Det kan gjøres gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet, sist da ferien ble utvidet til fem uker i 2002. Eller det kan gjøres gjennom politiske vedtak, som ved den kraftige utvidelsen av fødselspermisjonen som fant sted fra 1980 og utover. Den aller største utvidelsen av fritiden de siste årene, har faktisk kommet av seg selv, gjennom økt levealder og dermed flere pensjonister.

Og helt uavhengig av dette har de ukentlige arbeidstiden sunket jevnt og trutt, rundt 2-3 timer siden 90-tallet, slik at vi nå altså er ganske nær den 6-timers uka noen (AP og Miljøparitet De Grønne) leker med tankene på å lovfeste. I hvert fall vil de prøve den ut.

Så kan man kanskje mene at dersom vi allerede er svært nær 6-timersdag i praksis, kan det ikke skade å lovfeste den. Men det vil det. Siden arbeidsinnsatsen er svært ujevnt fordelt, vil en stor gruppe jobbe mindre ved en slik endring, og ingen vil i utgangspunktet jobbe mer. Og de som jobber mye, er ofte de med høyest utdanning. De kan ikke uten videre erstattes av folk som står utenfor arbeidsmarkedet. Vi har i realiteten ikke ett, men to arbeidsmarkeder: I toppen er det kamp om folk, i bunnen er det kamp om jobber. Så resultatet vil bli lavere verdiskaping, og mindre å dele på, uansett hvor man prøver å sende regningen.

Så kan nok noen mene at folk både bør jobbe mindre og bruke mindre penger. Une Bastholm fra De Grønne sa at det vil gi folk «et bedre liv». Og det må hun gjerne mene, men det kan faktisk ikke verken hun eller Stortinget bestemme. Det gjør folk selv gjennom hvordan de tilpasser seg arbeidsmarkedet, slik de har gjort i alle år.

Men det politikerne derimot kan – og bør – gjøre, er å sørge for at det er et riktig forhold mellom statens inntekter og utgifter. Og ettersom oljeinntektene avtar og trygdebudsjettene vokser, må vi regne med at det etterhvert vil oppstå et slikt misforhold. Og da har politikerne egentlig bare to muligheter: Enten redusere pengebruken – og det vil i praksis måtte bety lavere trygder - eller øke skatter og avgifter. Setter de trygdene ned, vil flere jobbe, men ulikhetene vil øke. Setter de skatter og (særlig) avgifter opp, vil de som allerede jobber sannsynligvis jobbe mer.

Det kan jo også tenkes at skattene blir så høye at folk ikke ser poenget med å jobbe og enten går over på trygd eller flytter. Det er så lite hyggelig å tenke på at vi lar det ligge, men det er en nyttig påminnelse om at det er grenser for hvor spesielle ordninger vi kan holde oss med i et grenseløst Europa og folkevandringer i tillegg.

Uansett er et symbolsk vedtak om forsøk med 6-timers arbeidsdag nå en usedvanlig dårlig idé.