Hva vet vi om politikorrupsjon i Norge?

– Når det først dukker opp en stor korrupsjonssak i Norge, er det ikke overraskende at den kommer fra akkurat det feltet der Eirik Jensen jobbet, sier Gunnar Thommassen, førsteamanuensis i forskningsavdelingen ved Politihøgskolen. Han underviser blant annet i politimetoder og har skrevet om korrupsjon og tillit til politiet.

Internasjonal korrupsjonsforskning viser at nettopp i møtet med organisert kriminalitet – et felt preget av mye autonomi og store pengebeløp – er det størst fare for at politibetjenter, dommere eller andre innen rettssystemet «veves inn i nettet».

– Personer som representerer politi- og rettsmyndigheter er betrodd høy grad av makt til skjønnsvurdering, som er ment å hjelpe dem med å bevare sin uavhengighet når de tar beslutninger, forklarer Tina Søreide, profilert korrupsjonsforsker og professor ved Norges Handelshøyskole.

– Samtidig vet vi at tjenestemenn som ikke godtar bestikkelser, iblant utsettes for trusler om vold; trusler som oppleves særlig troverdige dersom de kommer fra et organisert nettverk av kriminelle.

I saken som nå går for Borgarting lagmannsrett, politi-Norges største korrupsjonsskandale, skal det avgjøres om Eirik Jensen medvirket i Gjermund Cappelens hasjsmugling og mottok penger, gaver og tjenester som gjengjeldelse for informasjon om tollkontroller og andre politiforhold som kunne avsløre Cappelens business.

Jensen sier Cappelen var hans informant og kilde, og nekter straffeskyld. Han innrømmer imidlertid at han har brutt politiets informantinstruks, som blant annet sier at politibetjenter ikke skal operere på egen hånd. Hva gjorde den garvede etterforskeren for å oppnå Cappelens tillit og beskytte informanten? Og hva gjorde han eventuelt for egen vinnings skyld?

– Ingen land er immune mot korrupsjon

Norge ligger på andreplass (etter Danmark) på listen over verdens mest ukorrupte land, ifølge World Justice Project, som hvert år måler og vurderer korrupsjon innenfor flere offentlige instanser.

– Ingen land er immune mot korrupsjon i justissektoren, mener Tina Søreide.

Politiet er den etaten som på verdensbasis er mest utsatt for korrupsjon. Mens det i fattige land ofte dreier seg om simple bestikkelser, innkreving av bøter og andre «små» forhold der politibetjenter utnytter sin maktposisjon til å skaffe seg personlige fordeler, viser forskning at det i vestlige land er organisert kriminalitet som i størst grad genererer politikorrupsjon.

– I Norge har vi lite kunnskap om utbredelsen av denne typen korrupsjon, sier Gro Skaaren-Fystro, spesialrådgiver i Transparency International, men utelukker ikke at der er mørketall.

Transparency International Norge oppdaterer årlig en samling av rettskraftige dommer, og hun viser til saker som har avdekket at det i flere sektorer, også politisektoren, forekommer tilfeller av «utilbørlige fordelsoverføringer». Blant annet er politibetjenter straffet for å ha hentet ut og delt informasjon. Advokater Arbeidsnytt har vært i kontakt med, uttaler at lekking av informasjon «foregår i stor utstrekning uten av det skjer mot vederlag».

Etterlyser mer forskning

– Norges lovgivning mot korrupsjon er blant de strengeste i verden, og jeg tror vi kan slå fast at Norge har mindre korrupsjon enn mange andre land, sier Skaaren-Fystro, men etterlyser samtidig mer forskning.

– Korrupsjon kan komme i mange former, og særlig i et lite land som Norge er habilitetsproblematikk en utfordring, mener hun.

Kontrollen av politiet vurdert som lite helhetlig

Spesialenheten har vært utsatt for mye kritikk. Finstadutvalget, som på oppdrag fra regjeringen gjennomgikk kontrollmekanismene i norsk politi, oppsummerte det slik i sin rapport fra 2009:

Ingen instans, verken internt i politiet eller eksternt, har oversikt over hvordan kontrollmekanismene for politiet fungerer som helhet. Kontrollmekanismene er ikke og fremstår ikke som tilstrekkelig uavhengige.

Lite forskning på politikorrupsjon i Norge

Informasjon og detaljer om korrupsjon er vanskelig å få tak i. Det ligger i sakens natur. Forskning på politikorrupsjon er derfor gjerne enten case-basert og tar utgangspunkt i konkrete saker som har vært i retten, eller gjennomføres som analyser av risiko for korrupsjon. Da gjøres en kartlegging av hvilke områder av et lands rettssystem som er mest utsatt. Slike risikoanalyser gjennomføres ofte av forskere fra andre land. Norges forskningsråd har for eksempel finansiert norske eksperters studier av politikorrupsjon i utviklingsland.

Der er imidlertid knapt noen forskning på politikorrupsjon i Norge. Årsakene kan være flere. For det første anses Norge som ukorrupt. I internasjonale analyser av hvor sårbare instanser er, kommer Norge godt ut. Og skulle man gjennomføre case-studier med utgangspunkt i korrupsjonsparagrafen, ville man ha svært få saker å basere studiene på.

Ørjasæter: Aleris må rydde opp

Sjefen Erik Sandøy er ikke rette mann til ryddejobben.

«Dirty Harry»-holdning i møte med realitetene

Internasjonale studier gjennomført i blant annet Sverige, har vist at der er en tendens til holdningsendring på veien fra politistudent til politibetjent. Studenter er lojale mot lovverket under studietiden, men i møtet med virkeligheten – og blant annet kravet om effektivitet og resultatoppnåelse – inntar de en mer autonom holdning i arbeidet og uttrykker at regelbrudd er uunngåelig og at målet helliger midlet.