200 timer med hva?
Nye krav til pedagogisk opplæring for vitenskapelige ansatte fremstår nokså tilfeldige, skriver Hans Erik Næss.
Hans Erik Næss er førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.
Søndag 16. september kunne vi lese på forskning.no at statsråd Iselin Nybø (V) entusiastisk feirer sin egen arbeidslivsendring i akademia: Fra neste høst skal det innføres krav om «minimum 200 timer med relevant (sic) pedagogisk opplæring for å bli ansatt i vitenskapelige stillinger og få opprykk». Hvorfor er ikke fokus på «undervisningsgøy», slik Nybø oppildnet forskriftsendringen med, et ubetinget gode?
Selv om sammensetningen av fag, pedagogikk og undervisningsstruktur til en viss grad kan kontrolleres via planverk, virker departementets endring som en quick fix på en utfordring som krever detaljert tilpasning. På den ene siden overlater departementet til institusjonene i UH-sektoren å imøtekomme forskriftsendringene. På den andre siden er de på et punkt svært nøyaktig i kravene sine, uten at høringsnotatet som lå til grunn for endringen forklarer hvorfor. Verken NOKUT, Universitets- og høgskolerådet (UHR) eller ymse kommentatorer til forskriften kan forklare hvorfor akkurat 200 timer pedagogikk på magisk vis skal forvandle middelmådige undervisere til TED Talk-materiale.
Det er naturligvis på tide at gode undervisere bør meritteres på samme måte som gode forskere, selv om vurderingsgrunnlaget er helt forskjellig. Det såkalte toårsvinduet som gjør det mulig å ansette personer uten den pedagogiske dokumentasjonen i orden, hvis de skaffer seg det innen tjuefire måneder, gjør også forskriften mindre rigid enn hva den kunne ha vært. Samtidig er det mulig å hevde at likestillingsargumentet ikke er spesielt likestillende. Likestilling betyr ikke at alle skal gjøre alt, men at verdsettingen av ens arbeid skal være rettferdig. Et surt svar – som jeg hørte nylig i en korridor på en stor UH-institusjon – var at dersom alle gode forskere skal bli gode pedagoger, bør også gode pedagoger bli gode forskere.
Bortser vi fra denne type misnøye, som lett kan oppstå i kjølvannet av departemental inngripen, tror jeg de fleste av oss er forkjempere for bedre undervisning. Jeg er blant dem som ønsker å ha det som en del av min kompetanse, ikke minst fordi jeg jobber på en institusjon som er høyt verdsatt på grunn av sine undervisningskvaliteter. Noen av mine kolleger er Norges beste, er i tillegg populære hos studentene, og har enorm kunnskap om hva som skaper god læring. Mange av undervisningens hemmeligheter avdekkes ifølge dem ofte gjennom prøving og feiling. Og apropos forholdet mellom forskning og undervisning: Jeg trenger ikke gå langt for å finne kolleger med fokus på undervisning som er mye bedre enn enkelte nobelprisvinnere til å engasjere studentene i fagstoff.
Nettopp av den grunn mener jeg deres erfaringer er verdt mer for meg som (sammenlignet med dem) fersk underviser, enn formaliserte timekrav og kurspålegg fra oven tilsynelatende uten røtter i min undervisningshverdag. En annen av Norges beste forelesere, Mari Kjos Hellum, mente en ny forskrift var helt unødvendig og anbefalte heller å redusere antallet byråkratiske inngrep i institusjonenes autonomi. Går vi enda ett steg videre, til Stanford University, ble det i 2018 kåret til verdens beste universitet når det gjaldt undervisning. Institusjonen har en fantastisk infrastruktur og tilpasset bistand (customized support) for å forbedre det pedagogiske tilbudet til studenter og ansatte. Men timekrav? Helt irrelevant.
