Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Mange arbeidsplasser få kan fylle

Meidell Johannesen: Bedriftene trenger folk, og folk trenger jobber. Men det er ikke snakk om de samme folkene.

En god og en dårlig nyhet:

Godt nytt: Bedriftene mangler fagarbeidere, melder NHO. 62% av bedriftene sier de har behov for fagarbeidere. Muligens ser dette ikke ut som noen god nyhet fra bedriftenes side, men for samfunnet og folk flest er det bra, fordi det betyr at bedriftene går godt, og vi har det som kalles et stramt arbeidsmarked, dvs mangel på folk, og ikke mangel på arbeidsplasser.

Nå må det tillegges at NHO har en hang til å overdrive behovet for fagarbeidere noe i sine årlige rapporter om kompetansebehov. Det stemmer at 62% av bedriftene svarer at de trenger fagarbeidere. Med de bedriftene er ofte ganske små, så de monner ikke så mye i det store bildet som de 62% skulle tilsi. Tar man hensyn til bedriftsstørrelse, er det nok høyere utdanning som er mest etterspurt.

Hvis vi spør bedriftene innenfor hvilke områder de etterspør kompetanse, er svaret stort sett innenfor teknologiske fag. Særlig ingeniørutdanning er populært. Når det gjelder fagutdanning, er det fagbrev innenfor Elektro, Bygg og anlegg og Industrielle fag som dominerer.

Så den dårlige nyheten: Tyngre vei inn på arbeidsmarkedet for unge med lav utdanning, melder SSB.

Som det fremgår av figuren, er det en svakt synkende tendens for de unges aktivitetsnivå. Det gjelder for så vidt også hele befolkningen, med unntak av de aller eldste arbeidstakerne, som faktisk har økt sin yrkesdeltakelse. Det siste har i sor grad med at dagens eldre er bedre utdannet og friskere enn før, og med kvinnens innmarsj i yrkeslivet for noen tiår siden pluss en viss effekt av pensjonsreformen.

Men de som faller ganske sterkt, er de unge med lavt utdanningsnivå. 35% av 20-29 årige menn med bare grunnskole var utenfor arbeid og utdanning i 2016, mot 20% i 2008. Men det betyr ikke at arbeidsledigheten for disse gruppene har økt. De er de «helserelaterte ytelsene», dvs arbeidsavklaringsstønad og uførestønad, som i økende grad fanger opp dem som ikke lykkes i utdanning og arbeid. Og det vil for svært mange bety starten på en trygdekarriere det er svært vanskelig å komme seg ut av. Tragisk for dem det gjelder, og et voksende problem for samfunnet som trenger økt verdiskaping blant annet for å møte en svær og kostbar eldrebølge.

At folk mangler jobb, og bedriftene mangler folk, skulle i utgangspunktet vært en grei sak å løse. Men det er altså ikke snakke om de samme folkene. Vi har i realiteten ikke ett, men to arbeidsmarkeder: I toppen er det kamp om arbeidskraften, i bunnen er det kamp om jobbene.

Kompetanse er naturligvis svaret på dette dilemmaet. Men det er like vanskelig å gjennomføre som det er lett å formulere. Den entydige sammenhengen mellom utdanning og yrkesaktivitet har vært kjent i mange tiår, og kostbare reformer og tiltak har vært satt inn. Men det er vanskelig å se resultater for den gruppen som er nederst på stigen.

OECDs PISA-undersøkelse har i snart 20 år målt 15-åringers kompetanse. Og ser vi på resultatene for Norges vedkommende, er det ikke mulig å spore noe nevneverdig positiv utvikling i elvenes kunnskapsnivå sidene den første undersøkelsen kom i 2000.

Og det holder ikke i et arbeidsliv som stadig blir mere kompetansekrevende. Teknologiske fremskritt og økt produktivitet er fine greier for verdiskaping og velstand, men det krever en stadig mer kompetent yrkesbefolkning. Og det gjelder i alle bransjer og virksomheter. Selv i de bransjene som i snitt har de laveste kompetansebehovene, øker andelen av dem med høyere utdanning, ifølge SSB-undersøkelsen..

Utenlandske spesialister bidrar til å trekke kompetansenivå og verdiskaping oppover. Men de er i sørgelig mindretall blant innvandrerne. Det er i den andre enden av skalaen innvandringer gir de største utslagene, ifølge SSB: «De ufaglærte jobbene var stadig mer tilgjengelige – eller mer attraktive – for innvandrere, spesielt for dem over 30 år. Denne gruppens andel i næringene med mindre krav til formell kompetanse økte fra 9 til 15 prosent.»

Så er det en mager trøst at Norge ikke er alene om disse problemstillingene. De fleste land vi «liker å sammenligne oss med» sliter med det samme. Først og fremst illustrerer vel det at vi står overfor utfordringer som det er svært vanskelig å løse. Og klarer vi ikke det, vil løsningen etter hvert tvinge seg frem av seg selv: Reduserte sosiale ytelser og større lønnsforskjeller. Det vil nok øke sysselsettingen, men samtidig gi en utvikling svært få av oss ser som ønskelig.

PS. Bonusmateriale for de lingvistisk interesserte: I den omtalte rapporten melder SSB - av alle - seg på i klubben som tror at «stramt arbeidsmarked» betyr det motsatte av hva det faktisk betyr. Og med det havner vel begrepet på lingvistikkens skraphaug, sammen med bl.a. forfordele og bjørnetjeneste.