Foto: Shutterstock
Foto: Shutterstock

Juni og pengeduft

Meidell Johannesen: Om feriepenger uten skatt

Det glittrer blankt i et cykkelstyre.

Nu er det juni og heggeduft.

Og unge jenter har tynde tøier

imellem sig og den lyse luft.

Mye pent kan sies om måneden juni. «O cykkelstyre. O kjærlighet» skriver Nordal Grieg i sitt betagende dikt, og minner oss om at det finnes andre ting enn penger i livet.

Nok romantikk, dette skal nemlig handle om de harde verdier. Altså cash: Juni er måneden da skakkjørte økonomier kan rettes opp. Feriepengene kommer! Lønningsposen, dvs. lønnsslippen, dvs. kontoutskriften er nær dobbelt av det vi er vant til.

Nå skyldes dette i liten grad feriepenger, som ikke er noe annet en penger vi har tjent året før, som arbeidsgiver har gjemt unna for oss, og som vi får betalt i feriemåneden juni. Og før, da vi hadde 4 ukers ferie pluss Gro-dagen, tilsvarte dette ganske nær en månedslønn.

Nå er ferien fem uker, og da blir feriepengene litt høyere enn månedslønna - et par tusen ekstra. Men den store forskjellen kan vi som vanlig takke staten, dvs. Gerhardsen for. Staten trekker oss litt mer enn den egentlig skulle i ti av årets tolv måneder. Dette får vi tilbake i form av halv skatt i desember, og null skatt i juni.

Staten tvangssparer for oss, så vi har noe ekstra å rutte med til ferie og jul. Hadde de ikke gjort det, ville som kjent far drukket opp hele lønningsposen, og barna ville verken fått campingtur eller selbuvotter.

Bortsett fra selvstendig næringsdrivende da. Men de er så få at de kan seile sin egen sjø. Men staten har ikke bare tenkt på lønnsmottakerne. Også Nav-klientene får sitt. De uføre følger lønnstakerne med null skatt i juni og halv skatt i desember. Pensjonistene derimot, betaler full skatt i juni, men til gjengjeld null skatt før jul.

Årsaken kan være at pensjonistene har ferie hele året, men til gjengjeld er de gamles julekveld kjent som en trist affære. Det er nok dette som kompenseres ved å gjøre dem til desember-nullskatteytere. NAV alene vet.

Men ingen medalje uten bakside. De pengene arbeidsgiver og stat sparer på våre vegne, får vi ingen renter for. Det blitt et rentetap på et par hundre kroner for hver og en. Ikke så mye å bråke med. Men ganget med 2,5 millioner arbeidstakere blir det nær halv milliard. Og det er penger det også, som finansministeren ville sagt.

Statens omsorg for oss er uten grenser. Og når det til og med kan gjøres slik at staten selv får en liten slant for jobben, er vi vel i en ekte vinn-vinn situasjon - det beste og det verste i den norske modellen.

Og jeg er sikker på at hvis spørsmålet om statlig rentefri tvangssparing ble lagt ut til folkeavstemming, ville folket brølt: Ikke rør junilønna vår! Og jeg ville brølt med: O juni! O pengeduft!