Norske kvinner fortrenger menn i arbeidslivet
Meidell Johannesen om ny OECD-rapport, kvinner, menn og familienes frie valg
En interessant OECD-rapport ble lagt frem for et par uker siden. Den viser at de nordiske lad ligger svært høyt når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse, og at det også har ført til høyere økonomisk vekst, og at det stadig er et uutnyttet potensial.
Denne gladnyheten gikk stort sett hus forbi hos de fleste, med det er unntak. Den som virkelig plukket opp ballen, men med motsatt fortegn, var Jon Helgheim, en av FrPs yngre terrierere:
Baard Meidell Johannesen er «sluttpakkist»fra NHO, der han jobbet i 22 år. Før har han blant annet vært Byråsjef i Kunnskapsdepartementet. Han har jobbet med analyse innen for kompetansespørsmål, arbeidsliv og sosiale ordninger. Han har skrevet over 500 blogger om aktuelle politiske temaer på NHOs hjemmesider.
«Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet», skrev han på Facebook.
Lite smart av Helgheim å bruke B-ordet, naturligvis, og han fikk raskt tilsvar fra Likestillingsministeren. «Jeg vet at noen gamle gubber fremdeles har sånne forstokkede holdninger, men at det skulle komme fra en ung mann på 36 år så jeg ikke komme» svarte Linda Hofstad Helleland, og viste med det om ikke annet at diskriminering og mobbing er helt ok det, så lenge det treffer riktig kjønn og aldersgruppe.
Det er riktig som Helgheim skriver, at kvinners frie valg er viktig for at de jobber mindre enn menn. I hvert fall delvis riktig. Deltidsarbeid er den viktigste årsaken til lavere kvinnelig yrkesdeltakelse, og rundt 75% av dem som jobber deltid gjør det frivillig. Det er i stor grad et spørsmål om valg som tas i familiene, og en familie jo gjerne noe med biologi å gjøre.
Men OECDs anliggende var altså ikke å sutre over få kvinner i jobb i Norge, snarere det motsatte. Og det er ingen grunn til å trekke tallene i tvil. Flere kvinner i jobb har økt BNP med 10-20 prosent. Men det er noen haker ved dette:
Den sterke økningen i kvinner som gikk ut i særlig helse- utdannings- og omsorgssektoren, har også ført med seg et behov for utvidelse av nettopp de samme sektorene. Satt på spissen: Før var kvinnen hjemme og passet egne barn og stelte sine gamle foreldre. Nå er de ute, passer andres barn og steller andres foreldre. Det gir nok høyere BNP, men det gjør oss ikke nødvendigvis like mye (materielt) rikere. Noen, dvs skattebetalerne må jo finansiere alle barnehagene og sykehjemmene.
Man kan heller ikke se bort fra at den klare økningen i kvinners yrkesdeltakelse også har ført til en viss fortrengning av menn. Som nevnt foretas valg om hvem som skal jobbe og hvem som evt skal være hjemme ofte i familien. Det er for eksempel helt åpenbart at tredeling av fødselspermisjonen har økt kvinners og redusert menns jobbinnsats. Det er fint, men det bidrar ikke til økt verdiskaping i seg selv. Og ser vi litt lenger bakover, har kvinner strømmet inn i arbeidslivet de siste tiårene, mens menn har strømmet ut, om enn ikke i like stor grad slik denne grafen fra Statistisk Sentralbyrå viser:
I denne perioden har arbeidstiden blitt satt ned og ferien økt, så i utført arbeidsmengde har nok fallet blant mennene vært noe større og økningen blant kvinnen noe mindre enn det som fremkommer her.
Alt i alt jobber vi neppe mer enn før, snarere mindre. Og det er helt naturlig. Det har alltid vært slik, at økt velstand delvis tas ut i mindre jobbing, selv om det reduserer den økonomiske veksten. I Norge har vi høy yrkesdeltakelse, men kort arbeidstid og mye fri, så samlet kommer vi ikke særlig høyt ut sammenlignet med andre land, som en rapport fra Norges Bank viser:
Vi er rett og slett ganske flinke til å dele på arbeidet her i landet. Det medfører ikke nødvendigvis økt verdiskaping, men likere forhold mellom kjønn og grupper. Og det vil nok de fleste mene er et gode i seg selv.
