Svak litteratur og dårlig oppførsel
Boka om Aker skulle aldri vært utgitt
Publisert
Sist oppdatert
Denne saken er også publisert i Aftenposten.
Dette skulle vært en bokanmeldelse av Henrik Langelands bok om Aker: «Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid». Men i det jeg gikk til tastaturet plinget nyhetsvarselet på telefonen. Tiden forlag har trukket boka tilbake fra markedet.
Som kjent ble den anerkjente forfatteren Henrik Langeland hyret av Aker ASA for å skrive Akers nyere historie, og selskapet har betalt 4 millioner for jobben. Aker og Kjell Inge Røkke har hele tiden hevdet at manuset ikke holdt mål til utgivelse.
Aker hadde rett
Etter å ha lest manus må jeg bare konkludere som Aker gjorde. Dette er ikke bra nok. Her er glimrende fortellinger og oppramsende, trettende passasjer om hverandre. Det grepet forfatteren legger opp til i det første (og beste) kapitlet, bryter dessverre sammen allerede på side 151, når forfatteren kommer til Nord-Norge og refererer lange intervjuer uten særlig relevans for Aker.
Jeg savner også et mer industrielt blikk. For Langeland virker mer interessert i finansintriger på Aker Brygge enn i selve verdiskapningen. Forfatteren fremstiller skipsverftene, fabrikktrålerne og fiskemottakene som noe litt eksotisk, uten å gi leseren den forståelsen for teknologi og arbeidsprosesser bedriftene fortjener. Med unntak da for det første kapitlet, der teknologi, menneskeskjebner og økonomi flettes sammen og tar skikkelig tak i leseren.
Under lesningen satt jeg og ergret meg over at Aker ikke hadde stått løpet ut og kastet noen flere millioner etter Langeland. For boka har sine gode partier. Den er bare ikke ferdig. Den har åpenbart manglet styring fra en sterk og kompetent redaktør.
En umulig hybrid
Det ene problemet er altså at forfatteren mister retning og skriver seg bort i en skog av detaljer, mindre viktige hendelser og intriger. Det andre problemet er sjangerblandingen. Dette er en hybrid mellom en dokumentar, en underholdningsroman og et jubileumsskrift.
De få dagene boka var i handelen oppfordret Tiden forlag publikum til å lese deres kvalitetssikrede og korrekturleste versjon. Men dette manuset var slett ikke kvalitetssikret og faktisk heller ikke tilstrekkelig korrekturlest. Det fremstår som en hasteutgivelse. Fredag anklaget Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen forfatteren for plagiat av en rekke kilder som Wikipedia, historiske lærebøker og Store norske leksikon. Tilsvaret fra Langeland i samme avis var forbløffende arrogant.
«En rekke litterære teknikker er anvendt, også intertekstuelle», belærer han Ellefsen. Han skriver videre at han er «i grunnen litt overrasket over at Morgenbladets (...) bokanmelder ikke har funnet mer interessante intertekstuelle forbindelser, når han først valgte å gjøre dette til et tema». Langeland kom her med en skikkelig jeg-er-mer-akademiker-enn-deg-finte. Bare timer senere var boken trukket fra markedet av forlaget. Langeland lå alene igjen på slagmarken med en kniv i ryggen.
Forfatteren mener selv å ha gjort rede for kildebruk i et kort og helt generelt etterord. Det er for lettvint. Kolleger innen sakprosa legger ned atskillig arbeid i kildedokumentasjon. De senere årene har mange sakprosaister droppet fotnoter og heller laget et etterord med egne avsnitt for hvert kapittel. Der beskriver de nitid med sidehenvisning hvilke kilder som gjelder for hvilke avsnitt. Metoden er arbeidskrevende men kombinerer behovet for en lettlest hovedtekst med god dokumentasjon. Langeland kunne gjort det samme.
Resultatet er at leseren annenhver side bortover lurer på hva som er sant og hva som er litterære påfunn. Når Langeland skriver at Røkke diskuteres i «nær sagt samtlige husmorlag fra Reine til Mehamn», er det da diktning eller fakta? «Ja, selv i Karasjok Indremisjonsforening har man sine klare meninger om «han Røkke»» (s 161). Vi som ikke er så «intertekstuelt» anlagt som forfatteren lurer på om det med Karasjok indremisjon stemmer. Det får vi aldri vite.
Knusende moralsk seier
Tiden forlag har vært denne forfatterens verste fiende. Først trumfer de gjennom en utgivelse stikk i strid med interessene til de som betalte gildet. Deretter dolker de forfatteren i ryggen ved å trekke utgivelsen i full fart.
Aker har vunnet en knusende moralsk seier over Tiden forlag og forfatteren Henrik Langeland. Kommunikasjonsdirektør Atle Kigen står igjen som seierherre. Selv om han aldri bør få jobb som forlagsredaktør. For den jobben klarte han ikke.
