Meidell Johannesen: Innvandring og arbeidsmarked
Hvem drar? Hvem blir? Hva betyr det for arbeidsmarkedet?
Det krangles om hvem som har ansvaret for innvandringen. «AP har skylda for den høye innvandringen» sier Sylvi Listhaug. «Neida, du har ansvaret for innvandringspolitikken», svarer Raymond Johansen.
Men hva sier tallene? Ifølge SSB, kan Sylvi Listhaug være fornøyde med seg selv. De meldte om «Rekordfall i innvandringen i fjor» som var går ned fra 67.000 i 2016 til 58.000 i fjor. Nå vil nok de fleste mene at 58.000 også er et ganske høyt tall. Det svarer til rundt 1% av hele befolkningen, og er omtrent på nivå med antall fødsler. Dessuten ble det satt en annen rekord i 2017; Innvandrerbefolkningen (innvandrere og deres barn) i Norge økte var 916.000 1. januar 2018, opp 33.00 på ett år. Den vil ventelig passerer millionen om et par år.
Bak disse tallene er det store forskjeller hvis vi ser på hvem som kommer, og hvem som drar. Vi ser at mens nettoinnvandringen er ganske jevnt økende for det vi tidligere kalte «ikke-vestlige land», har særlig utviklingen i EØS medført store endringer; en voldsom økning fra EU-utvidelsen i 2004, og en klar nedgang fra 2011, i takt med bedre økonomi i de nye EU-landene i Øst-Europa:
Men selv om det formelt riktig at «Østeuropeere flytter hjem» som Aftenposten skrev, så er det fremdeles flere som kommer enn som drar. For eksempel var det 1000 flere polakker som kom enn som dro i fjor. Den ganske lille listen av land med netto utvandring fra Norge, toppes av Danmark, Sverige og Island.
Sysselsettingsandelen hos innvandrere fra «ikke-vestlige land» ligger svært lavt, og det er altså den gruppen som øker mest. Også yrkesdeltakelsen hos Østeuropeiske EØS-innvandrere ser ut til å gå ned, men fra et svært høyt nivå. Det kan tyde på at det er de med best muligheter i arbeidsmarkedet som nå dra hjem, mens de som kommer i større grad er ektefeller, som har en lavere yrkesdeltakelse.
Det kan nok bli adskillig anledning krangling om skyldfordeling blant politikerne også i årene fremover.