Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Håndhilse eller ikke håndhilse på jobben?

Liv Brynhildsvoll: Ikke send arbeidslivet baklengs i misforstått toleranse

To saker har aktualisert diskusjonen den siste tiden; en midlertidig ansatt fikk ikke fortsette på en skole i Oslo og en søker ble avvist før intervju til en jobb i Posten.

I begge tilfeller var det menn som ikke ville håndhilse på kvinnelige ledere/kolleger (eller andre voksne kvinner i jobbsammenheng). Begge begrunner dette med religiøst påbud i islam om at man ikke skal berøre det annet kjønn utover sin egen nærmeste familie. Begge mener de viser respekt for kvinner ved å legge hånden på hjertet og bøye hodet.

Kan vi ikke være så fleksible at vi lar folk hilse på annen måte enn den vanlige i norsk arbeids- og dagligliv?

Å gjøre dette til bare et pragmatisk spørsmål om hilseform blir for snevert. Begrunnelsen disse to mennene gir for påbudet er at de ikke skal utsette seg for unødige fristelser fra det annet kjønn; altså at kvinner på jobben anses som ‘fristerinner’ som menn må beskytte seg mot ved ikke å ta dem i hånda.

Et inkluderende og likestilt arbeidsmiljø

På regjeringen.no beskrives formålet med arbeidsmiljøloven slik:

«Arbeidsmiljølovens formål er å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet. Loven har også som formål å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, og bidra til et inkluderende arbeidsliv.»

Vi ønsker et arbeidsmiljø der menn og kvinner deltar naturlig og på like fot. Dette har vært en lang prosess i norsk arbeidsliv, og fjorårets metoo viser at det fortsatt er en vei å gå.

Et likestilt arbeidsliv forutsetter at vi ikke seksualiserer kollegiale relasjoner i jobbsammenheng. Det handler om mye mer enn hvordan vi hilser på hverandre. Hva med alle de andre sammenhengene i arbeidslivet der kolleger av ulikt kjønn skal samarbeide, og kan ‘risikere’ å berøre hverandre – både intellektuelt og fysisk?

Likestilling mot religion?

Arbeidsgiver har ansvaret for å sikre likebehandling, inkludering, helse og meningsfylt arbeid - et fullt forsvarlig arbeidsmiljø – innenfor rammene av norsk lov. Arbeidsgiver må veie ulike hensyn opp mot hverandre. Individets ønsker og behov skal ivaretas så lenge det ikke går utover andre eller arbeidsmiljøet som helhet.

Hva da hvis ulike diskrimineringsforbud står i motstrid til hverandre? Det er forbudt å diskriminere etter både kjønn og religion. Trosfriheten er absolutt, men utøvelsen av troen får ikke gå utover andres frihet.

Likestilling mellom menn og kvinner er en sentral verdi i Norge, vi bygger velferdssamfunnet på at alle har like rettigheter og like plikter. Det er ‘lov’ å mene noe annet – men det er kan ikke være ‘lov’ å ha en atferd som forskjellsbehandler kolleger etter kjønn.

Det er omstridt innen islam hvorvidt religionen påbyr tilhengerne å unngå å håndhilse på en av motsatt kjønn. Flere ledere innen islam i Norge anbefalt sine tilhengere å håndhilse slik det er vanlig her i landet.

Så kanskje handler manglende vilje til å håndhilse først og fremst om et kulturelt uttrykk fra samfunn der det ikke er vanlig at kvinner og menn møtes i arbeidslivet, og der kvinnens rolle først og fremst er i familien.

Nå i høst skal den konkrete saken fra Oslo-skolen behandles av Diskrimineringsnemnda. La oss krysse fingrene for at nemda lar arbeidsgivers vurdering blir stående, slik at vi ikke sender arbeidslivet baklengs - i misforstått toleranse.