Høyre, FrP, Venstre og KrF ble i sitt budsjettforlik enige om å øke skatten på høye inntekter. Det er imidlertid ikke sikkert det vil bidra til å utjevne inntektsforskjeller i samfunnet, i følge artikkelforfatteren. Fra venstre ser vi "budsjettkameratene" Henrik Asheim (H) Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Abid Raja (V) og Helge Andre Njåstad (FrP). Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix
Høyre, FrP, Venstre og KrF ble i sitt budsjettforlik enige om å øke skatten på høye inntekter. Det er imidlertid ikke sikkert det vil bidra til å utjevne inntektsforskjeller i samfunnet, i følge artikkelforfatteren. Fra venstre ser vi "budsjettkameratene" Henrik Asheim (H) Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Abid Raja (V) og Helge Andre Njåstad (FrP). Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix

Økte forskjeller lar seg ikke stoppe

(Kommentar) Norge har små lønnsforskjeller mellom folk, men de øker ganske uavhengig av politisk vilje og tiltak for å stoppe utviklingen.

I internasjonale sammenligninger konkurrerer vi med de andre nordiske land om førsteplassen på listen over små lønnsforskjeller. Forskjellene sank i etterkrigstiden, i takt med økende levestandard.

Men nå har trenden snudd. De siste 20 årene har lønnsforskjellene økt betraktelig, ifølge SSB (se graf).

(1) Gini-koeffisienten varierer mellom 0 og 1. Verdien 0 innebærer at månedslønna er helt likt fordelt, det vil si at alle har lik månedslønn. Verdien 1 indikerer maksimal ulikhet, med andre ord at all månedslønn tilfaller kun en person.
(1) Gini-koeffisienten varierer mellom 0 og 1. Verdien 0 innebærer at månedslønna er helt likt fordelt, det vil si at alle har lik månedslønn. Verdien 1 indikerer maksimal ulikhet, med andre ord at all månedslønn tilfaller kun en person.

Dette dreier seg altså om brutto lønn. Og lønn sier mye, men ikke alt, om levestandard. Kapitalinntekter må også tas med. Og siden kapitalinntekter stort sett tilfaller de med høyest lønn, vil de bidra til å øke forskjellene ytterligere.

Men samtidig har lønnsandelen, dvs. den andelen av «verdiskapingskaka» som tilfaller lønnstakerne, vært ganske konstant de siste 20 årene (med en del konjunktursvingninger). Kapitalinntekter kan altså forklare en del av forskjellene, men ikke økningen i forskjellene.

Arbeidsmarkedet forklarer forskjellene

I motsatt retning trekker skatt og overføringer - de begunstiger i stor grad de med lav lønn. Men heller ikke det ser ut til å ha hatt noen vesentlig innflytelse på de endringene vi nå ser. Det er altså i arbeidsmarkedet endringene skjer.

Små forskjeller oppfattes som et gode av de fleste. Det fører til et mer harmonisk samfunn med små konflikter, og passe små (men ikke altfor små) forskjeller er også godt for verdiskapingen. Og hvis vi la ut til folkeavstemning spørsmålet om folk vil ha lavere eller større forskjeller, er det liten tvil om hva resultatet ville blitt. Det skyldes også en statistisk raritet: Det er flere som tjener mindre enn gjennomsnittet enn som tjener mere enn gjennomsnittet. Folk flest har altså egeninteresse av mindre forskjeller.

Når ulikhetene på tross av dette likevel øker, er det fordi drivkreftene bak er svært sterke. Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen presses fra to kanter: Produktivitetsvekst - særlig ved teknologisk utvikling - øker behovet for høyt kompetent arbeidskraft, og drar de høye lønningene ytterligere oppover. I bunnen fører teknologiutviklingen snarere til færre arbeidsplasser. Og høy innvandring av folk med gjennomgående lav kompetanse bidrar til å dempe lønnsveksten nederst på skalaen.

At lønnsforskjellene i perioden 1997-2017 faktisk har økt mest i offentlig sektor - uavhengig av politiske regimer - understreker at endringene skjer ganske uavhengig av politisk vilje - og at de ikke er enkle å motvirke.

Økt skatt på de høye inntektene er det åpenbare virkemiddelet for å motvirke endringene. Men det er ikke sikkert at det er så lurt. Dels vil det kunne slå ut i ytterlige lønnspress for de høyest kompetente, dels vil det kunne gi reduserte incitamenter til økt innsats, og dels vil det svekke mulighetene for å trekke til oss høykompetent arbeidskraft utenfra. Det er grenser for hvor annerledes vi kan være i et internasjonalt arbeidsmarked.

Arbeidsmarkedet er faktisk et marked, og prisen, dvs lønn, dannes i hovedsak ved tilbud og etterspørsel. Det er ikke helt enkelt å styre dette politisk.

Kampen mot fattigdom står høyt på politikernes dagsorden. Og det er helt forståelig, når vi ser på de økende forskjellene. Men også de med lavest inntekt får det bedre. Det fremkommer ganske klart i NAV-rapporten «Lavinntekt og levekår i Norge».

Den nederste kvintilen (dvs de 20 prosent med lavest inntekt) hadde i 2017 ca 40 prosent mer å rutte med enn de hadde 20 år tidligere.

Det er også en del av det store bildet.