Foto: NTB/Scanpix
Foto: NTB/Scanpix

Agnar Kaarbø: Slik blir de statsråder

Ny bok om politikere som ledere

Glem systematisk rekruttering og hodejegernes grundige utvelgelse. I politikken blir du kastet inn i lederposisjoner, for eksempel som statsråd, på kortest mulig varsel.

En høstdag i oktober 1996 venter Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, leder av Stortingets finanskomité og stortingsrepresentant fra Finnmark, spent på telefon. Det er påtroppende statsminister Thorbjørn Jagland som skal ringe. Han skal overta som statsminister etter at Gro Harlem Brundtland hadde varslet sin avgang dagen før.

«Det gikk en time fra jeg fikk beskjed om at Jagland ville snakke med meg, til han ringte. Jeg visste ikke om han skulle snakke om budsjettbehandlingen på Stortinget eller regjeringskabalen, men det siste var ikke helt utenkelig. Det gikk veldig mange tanker rundt i hodet på meg i løpet av den timen.

Det at jeg skulle bli fiskeriminister, var ikke blant dem.», forteller Schjøtt-Pedersen i boken Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene. Her har jeg intervjuet 15 tidligere og en sittende statsråd om hvordan de løste den helt spesielle lederoppgaven det er å bli utnevnt til statsråd og anvist et departement mange av dem knapt kjente.

Selvsagt spør en sittende eller påtroppende statsminister seg om hvem som er gode ledere og egnet til en så utsatt posisjon. Samtidig står ikke en statsminister fritt til å velge. Utvelgelsen av statsråder skal også forene ulike hensyn. Geografi, landsdel, kjønn, interessegrupper og alder spiller inn. Og i en koalisjonsregjering, den vanligste regjeringsmodellen i Norge nå, vil statsminister og partileder kunne ha ulike syn på hvem som bør bli statsråd.

Landets viktigste ledergruppe

Dette er selvsagt et paradoks. Som statsråd er du medlem av landets viktigste lederkollegium, regjeringen, Kongens råd. Du har ansvar for viktige samfunnsområder og for et departement på flere hundre mennesker. Du skal levere og kommunisere resultater på vegne av regjering og departement. Du skal håndtere en stri strøm av kompleks informasjon, store og små saker, store og små kriser. Du skal lede forventningsfulle medarbeidere og takle et kritisk Storting. Du skal ha en mening om alle saker som passerer regjeringens bord. Du skal forene politikkens skinnende prinsipper med trauste og varige kompromisser. Alt i et hesblesende tempo.

Få – om noen – lederoppgaver er så komplekse som statsrådsposisjonen. Men noen systematisk form for rekruttering, med vekt på klassiske lederegenskaper, finnes altså ikke.

Vet lite om politisk lederskap

Det er skrevet mindre om politisk lederskap enn annet lederskap. Vi har fått noe innsikt via enkelte politikerbiografier, men noen systematisk gjennomgang har det vært mindre av.

Hva er så den viktigste egenskapen regjeringssjefen skal se etter i sin jakt på nye og dugelige statsråder? Skal jeg forsøke meg på en oppsummering av de 16 intervjuene i boken, må det være at vedkommende er i stand til å formulere et politisk prosjekt, ha klare prioriteringer på bakgrunn av regjeringserklæring og partiprogram.

De må være i stand til å beskrive disse sakene i løpet av en heistur, for å sitere Bjarne Håkon Hanssen. Og de må være i stand til å ta beslutninger og holde fast på de viktigste sakene i en hektisk hverdag. Tålmodighet og stayerevne er avgjørende. Flere av intervjuobjektene understreker også betydningen av å kunne arbeide godt med embetsverket i departementet de skal lede.

I offentlighetens lys

I tillegg til å være en god og synlig leder i offentligheten skal en statsråd nemlig også lede et departement. Det siste punktet er ofte undervurdert. Den statsråden som ikke får det beste ut embetsverket sitt, vil ikke lykkes i jobben. I verste fall blir det, som Kristin Clemet sier i boken, feilledelse.

Tilbake til Schjøtt-Pedersens inntreden i regjeringen i 1996. Jeg spurte om han kanskje ikke burde ha skjønt at han var kandidat til fiskeriministerposten.

Schjøttens svar var ærlig: «Nei, det var ikke innom tankene mine. Men poenget er at svært mange av dem som blir statsråd, blir spurt først og fremst fordi de er del av en større kabal – det tror jeg var forholdet med meg – ikke fordi jeg først og fremst skulle være fiskeriminister. Eller de blir med i regjeringen fordi de kan møte utfordringen på et spesielt område. Men mange som blir statsråder, har ingen bakgrunn fra det feltet de skal bestyre. De blir ofte spurt kvelden før og overtar nøkkelen til kontoret dagen etter. Fra det øyeblikket er du ansvarlig statsråd på et område du ikke kan noe om, og hvor du ikke har noe program om hva du skal gjøre. Du prøver å finne ut hvordan du skal ta fatt på oppgaven.»