Foto: Partileder Jonas Gahr Støre. NTB Scanpix
Foto: Partileder Jonas Gahr Støre. NTB Scanpix

Det dysfunksjonelle partiet

Maktkamp, dysfunksjonell organisering, sviktende varslingsrutiner, fryktbasert ledelse og en tidvis fraværende toppleder. Velkommen til Arbeiderpartiet anno 2017.

Dette nedslående bildet av landets største parti tegnes i boken Arbeiderpartiet - Alle skal ned (Kagge 2018) av VG-journalistene Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård. Det er i første rekke perioden fra landsmøtet i april 2015 til februar i år som blir omtalt. På landsmøtet ble Jonas Gahr Støre gjenvalgt og partiledelsen ble fornyet med nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske og partisekretær Kjersti Stenseng.

Selv om vi korrigerer for at boken er vinklet for å fortelle den dramatiske historien om Aps knusende valgnederlag og den opprivende #metoo-prosessen, er dette en beretning om sviktende lederskap.

Departementet dekker statsråden

For meg som er opptatt av hvordan ferske statsråder utøver lederskap når de over natten kommer til et ukjent departement, er det spennende å se hvordan en partiorganisasjon ledes. Her arbeider partimedlemmene seg til toppen før de blir valgt til det som er et tillitsverv. Men så skal det ledes fra denne topposisjonen. Det vektlegges ikke alltid av valgkomiteen.

Vi har allerede lest i utallige avisartikler om noe av det som gikk galt før og under valgkampen i 2017 og håndteringen av #metoo-sakene i Ap. Denne boken utdyper omfanget av dårlig lederskap, sviktende vurderingsevne og feil organisering. Vi snakker altså om toppene i et parti som om noen uker kan bli satt til å lede landet. Det er å håpe at de involverte har lært.

På et vis bekrefter boken det mange har antatt, at en middelmådig politiker som blir utnevnt til statsråd, klarer seg fordi departement og embetsverk fungerer utmerket selv om topplederen ikke er helt topp. Embetsverket kan nok ha sine egne agendaer, men det liker at statsråden lykkes.

I partiorganisasjoner er det annerledes. Strukturene er ikke like etablerte og regelstyrte som i et departement. Organisasjonen består av medarbeidere og medlemmer som er drevet av engasjement, verdier, følelser. De er avhengig av signaler om retning, og de trenger inspirasjon. Resultatet kan bli katastrofalt når god ledelse erstattes av maktkamp, rivalisering, uavklarte roller, uhensiktsmessig organisering, kontrollregimer og sprikende signaler. Jeg spør meg om de involverte partitoppene ikke lærte noe etter mange år som statsråder?

Håndtere konflikter

Politikk er i sitt vesen konflikter og interessekamp. Alle partier opplever spenninger og personkamper. Da blir håndteringen avgjørende for om en partileder lykkes. Nå hadde ikke Støre selv valgt sine nestledere, men fikk et team som ikke var i stand til å samarbeide. Det er lett å smile av at han innkalte en ledercoach for å forsøke motvillig samtaleterapi for å få ledertroikaen til å fungere. Akkurat her bør kanskje en Ap-leder være hardere i klypa.

Støres løsning på problemet ble det som i boken kalles bilateral ledelse. Lederteamet ble redusert til enkeltpersoner som måtte håndteres hver for seg. Den produktive kraften i politisk uenighet ble destruktiv.

Resultatet ble blant annet manglende politikkutforming på viktige områder som skatt (oppsiktsvekkende svak prosess) og innvandring. Maktkamp og uavklart ansvarsfordeling mellom Youngstorget og stortingsgruppa påvirket igjen valgkampen. Både innhold, kraft og organisering ble skadelidende. På toppen praktiserte en av nestlederne, Trond Giske, det som i en intern rapport ble kalt fryktbasert ledelse. Det er ikke rart at lojaliteten forsvant og journalister kunne velte seg i anonyme kilder.

Dilemmaet for en partileder er at vedkommende må bruke mye tid på å bygge en ekstern profil og bekjempe politiske motstandere. Det er begrenset tid igjen til det indre liv. Det blir fatalt når ledergruppen ikke fungerer og organisasjonen nærmest driver for vær og vind.

Da #metoo-fenomenet traff et parti som lå nede for telling, gikk det fra galt til verre.

Slutt for dårlig ledelse

Politiske ledere og partitopper har opp gjennom årene sluppet unna med mye dårlig ledelse. Spenninger har vært holdt i sjakk av gode valgresultater, lojale medarbeidere eller personligheter som har holdt ut med hverandre, som Einar Gerhardsen og Haakon Lie.

Den tiden er over. Det nytter ikke å si at Ap – eller i disse dager Kristelig folkeparti – ikke er noen søndagsskole. Også politiske organisasjoner må ledes profesjonelt og etter moderne prinsipper. Medarbeidere og tillitsvalgte forventer å bli behandlet skikkelig.

En trøst for Ap er at den kritiske boken tross alt forteller om flere mellomledere som har forstått dette. Spørsmålet er om de klarer å dyrke fram nye politiske ledere som også forstår det.

Agnar Kaarbø har gitt ut boka Politisk lederskap, beretninger fra statsrådskontorene (Cappelen Damm 2018).