Det vanskelige veivalget
Agnar Kaarbø: Hareide med skyhøy risiko.
Agnar Kaarbø er frilanser, foredragsholder og forfatter, og har utgitt boka "Politisk lederskap - beretninger fra statsrådskontorene".
Knut Arild Hareide vil lede Kristelig folkeparti inn på en ny vei. Slike veivalg er noe av det vanskeligste og mest risikable for en politisk leder.
Sentrum gir makt i norsk parlamentarisk politikk. Derfor bygger det opp til drama rundt hva Kristelig Folkepartis ekstraordinære landsmøte gjør 2. november. Partilederen som har samarbeidet til høyre, vil nå gå til venstre. Det handler visst om anstendighet og et varmere samfunn. Hva partiet vil, er fortsatt uklart. Debatten pågår for fullt både på og utenfor medlemsmøtene. Uansett risikerer Hareide mye. Både egen posisjon, autoritet og partienhet kan ryke.
Tøffe valg
Hvor vanskelig slike veivalg er, dokumenteres i boken Politisk lederskap (Cappelen Damm 2018). Her har jeg intervjuet flere tidligere toppolitikere om statsrådslivet, men de forteller også om vanskelige valg som de måtte ta som tillitsvalgte i partiet. For Kristin Halvorsen var det striden om militære tiltak mot Serbia i 1999. Motstanden var stor i det gamle fredspartiet da saken var oppe på landsmøtet. Halvorsen hadde avskjedstalen som partileder klar i veska om nødvendig.
Senterpartileder Åslaug Haga ledet sitt parti inn i det rødgrønne samarbeidet. Hun beskriver det som sitt mest vellykkede politiske prosjekt. Men det kom etter mye tvil og tro og en grundig prosess i partiet over lang tid. Haga forklarer det med at «tiden var moden for dette veivalget. Du kan ikke se veivalget uavhengig av det vi gjorde i 2001, da vi valgte ikke å gå i regjeringssamarbeid med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det var KrF og Venstre som brøt med sentrum den gangen, ikke Senterpartiet. Det var viktig for Sp at vi ikke leflet med tanken om å gå inn i et Høyre-dominert samarbeid.
Det veivalget vi gjorde i forkant av valget i 2005, kunne vi heller ikke tatt uten at vi hadde sett virkningene av den Høyre-dominerte regjeringen.», forteller Haga i boken.
Pekte på Gro
I lys av denne modningsprosessen er det også interessant å lese Anne Engers beretning om det valget hun måtte ta som parlamentarisk leder i regjeringspartiet Senterpartiet da Syse-regjeringens skjebne kom på dagsorden i 1990. EØS-forhandlingene og debatten om konsesjonslovene hadde satt regjeringen i spill. Enger beskriver dette som den tøffeste utfordringen i hennes politiske karriere. Tøffere enn EU-kampen og tøffere enn da hun måtte vikariere som statsminister i den skjøre mindretallsregjeringen fra 1997-2000.
Som parlamentarisk leder skulle hun i 1990, sammen med partigruppen, avgjøre om Høyres Jan P. Syse kunne fortsette som statsminister. Han ledet en regjering med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Ville Senterpartiet velge Høyre eller Arbeiderpartiet? Enger skulle gi svaret direkte i Dagsrevyen, den eneste riksdekkende nyhetssendingen den gangen.
«Vi hadde elleve representanter. Mange ville diskutere, men jeg kjørte løpet. Jeg mente at hvis ikke vi bestemte oss samme dag som de andre, ville det bli uutholdelig. Det kokte litt da. Fire av elleve i gruppa var også mot at vi skulle peke på Ap. Det er det tøffeste jeg har vært gjennom, med trusler og slikt. Jeg stod da direkte på fjernsynet med Syse og Bondevik.», forteller Enger. Hun overså en utålmodig Tom Berntzen i Dagsrevyen og forklarte hvorfor Sp mente Ap skulle overta. «Så skal vi ikke glemme at det var et standpunkt som vi hadde forankret i partiet. Vi så at Høyre og Ap var like i mange saker, og det var flere motkrefter i Ap. Det var begynnelsen på det rødgrønne alternativet, og begynnelsen på EU-kampen.»
Hareides skjebnevalg
Nå nærmer Knut Arild Hareide seg et liknende møte med parti, presse og publikum. Lykkes han, kan han bli stående i den politiske historien. Mislykkes han, risikerer han å bli redusert til en parentes som partileder. Spør Odd Einar Dørum. Som Venstres leder fikk han før valget i 1985 partiet med på et mulig samarbeid med Arbeiderpartiet. Resultatet var at Venstre falt ut av Stortinget etter 101 år
