Eldreminister? Nei, takk!

Nå har vi endelig prioritert de eldre, var oppsummeringen da statsminister Erna Solberg utnevnte Åse Michaelsen til landets første minister for eldresaker. Hva er de eldres sak? Det er å løfte eldreomsorgen, sier FrPs Kari Kjønaas Kjos.

FrP med Carl I. Hagen i spissen har argumentert for en slik ministerpost i årevis. Det er det som skal til å for å gjøre livet bedre for de eldre. Det forutsettes altså at eldre i sin alminnelighet har det fælt, men de fleste av oss er faktisk velfungerende, friske og velfødde.

Partiets eldepolitiske talsperson Bård Hoksrud argumenterer også med at når man har en barne- og likestillingsminister, må vi ha det samme for eldre.

Nei, Hoksrud – det holder ikke! Barn er det en gruppe mennesker som ikke er myndige. Det at vi har allerede har en minister for likestilling og ikke-diskriminering kan vel ikke være et argument for å ha en segregeringspolitikk basert på alder? For voksne, myndige mennesker!

Hvem snakker du om, Michaelsen?

Den beste måten å gjøre det på, er ikke å skyte med hagl på «de eldre», men å nyansere og bestemme seg for om hva man egentlig snakker om. Vi snakker om tre generasjoner eldre i spennet 50 – 110 år.

Åse Michaelsen på 57 år sier hun vil løfte frem «de eldre.» Hvem snakker hun om?

Lite treffsikkert å bruke alder som mål på behov

Alder er ikke et så presist mål på behov og forutsetninger som mange ser ut til å tro. Felles for oss alle er at aldringsprosessen starter i midten av 20-årene. Deretter tar aldringen høyst individuelle forløp. Derfor finnes det det finnes «gubber og kjerringer» i alle aldre. Det er ikke synd på en 60-åring som har arbeidsevne og lever et aktivt liv. De er mange og eldreminister Michaelsen er snart en av dem. Forutsetningene og behovene ulike, og mangfoldet er stort. Sauser vi alt sammen, risikerer vi å etablere politikk og tiltak som ikke treffer og som derfor blir unødvendig dyre, enten vi er opptatt av min plass i arbeidslivet eller min morfars behov for sykehjemsplass.

Mange eldre trenger gode omsorgstjenester. Men ikke alle som trenger omsorgstjenester er eldre. Selv om de fleste av dem som får praktisk bistand i form av hjelp til daglige gjøremål (hjemmehjelp), er over pensjonsalder, får i følge Statistisk sentralbyrå de under 50 år tildelt flest timer.

Datteren min er bare 19 år. Hun er utviklingshemmet og trenger hjelp til det meste døgnet rundt. Hun trenger omsorg fra det offentlige nå og alltid, men får ikke det hun trenger, for eksempel for å kunne flytte hjemmefra. Må hun vente til hun blir «eldre»? Når er hun gammel nok? Er det når hun er 50? 62? 80?

Selvsagt må vi være opptatt av å sikre god helse- og omsorgspolitikk. For alle. Blant annet er manglende koordinering og samhandling mellom ulike tjenesteområder i sektoren er allerede et massivt problem. Å splitte opp det helse- og omsorgspolitiske feltet kan umulig gjøre dette lettere.

Pårørendebyrde trumfer arbeidsevne

Vi trenger at flere av oss som kan, jobber lengre. Arbeidsevne må være styrende. Ikke hvilket år du er født. Med stigende levealder vil mange av de eldre og arbeidsføre selv også være pårørende. De kommer til å bruke utallige ubetalte årsverk til å demme opp for manglende omsorgstjenester fra fellesskapet. Flere og flere, også arbeidsføre eldre, kommer til å falle ut av arbeidslivet for tidlig under byrden av at de er pårørende. Det gjelder min 73 år gamle mor som er pårørende til sin 98 år gamle far. Og det gjelder meg, 50-åringen som er pårørende til sin 19 år gamle funksjonshemmede datter. Vi trenger å frigjøre den arbeidskapasiteten som går tapt på grunn av manglende eller dårlige tjenester. Å splitte opp det helse- og omsorgspolitiske feltet kan umulig gjøre denne innsatsen lettere.

For hvem skal vi snakke med da? Eldreministeren, helseministeren eller kanskje rett og slett arbeids- og sosialministeren?