Jordan Petersons om ledelse: Bare dominans?
Professor Tom Karp: Evnen til samarbeid er også en del av vår evolusjon
Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. september 2018.
Tom Karp er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, og professor II ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet. Han har en doktorgrad i endringsledelse, en mastergrad i ledelse, samt er sivilingeniør og bedriftsøkonom. Hjemmeside: www.tomkarp.com
Den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson har fått mye oppmerksomhet med sin bok 12 Rules for Life. En av hans påstander er at vi mennesker opererer med det han kaller dominanshierarkier.
Peterson finner støtte i evolusjonspsykologi hvor det argumenteres for at evolusjonens premisser tilsier at individer vil prøve å skaffe seg fordeler. Dominans er et resultat av kampen om knappe ressurser, hvor den eller de mektigste skaffer seg kontroll over knapphetsfaktorene. Og det er en effektiv strategi: Et dominerende individ behøver ikke å bruke så mye krefter for å skaffe seg det han eller hun vil ha. Strategier for å oppnå dominans er derfor ikke uvanlige. Du finner de i geopolitikk, næringsliv, militæret, økonomi og religionsutøvelse, så vel som i prestasjonsorienterte profesjoner og aktiviteter.
Tilbøyeligheten til å dominere andre ligger derfor i vår biologi og psykologi. Når jeg studerer ledergrupper i fri utfoldelse får jeg dette stadig bekreftet. Maktkamper, hersketeknikker, allianser og internpolitisk spill har dominans som mål. Det samme med de som tar uforholdsmessig mye plass i møter eller hele tiden definerer hva som gjelder. Forskning har også vist at ledere initierer konflikter hvis de mener deres posisjon er truet, og at de prøver å eliminere rivaler for å konsolidere sin posisjon. Det er det få som snakker høyt om, men det skjer. Det kan derfor hevdes at det å dominere var den første sosiale strategien mennesker lærte seg.
Så, her har Peterson rett. Men senere i menneskets utvikling vokste det frem et annet styringshierarki, det som evolusjonspsykologer betegner som beslutningshierarki. Det var et alternativ til dominans og en videreutvikling av menneskets evne til å fungere sammen. I et beslutningshierarki tok en større del av gruppen del i beslutningene. Man hadde stadig ledere, og disse konkurrerte om å tiltrekke til seg tilhengere, men ledere måtte søke legitimitet og respekt for å få følgere, og ikke kun dominere.
Utviklingen av beslutningshierarkier var således en milepæl og har banet vei for vårt moderne samfunn. Så samarbeid er også en del av vår biologi og psykologi, noe Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, har skrevet en god bok om. Og studier av stammesamfunn, psykologiske forsøk og spill-teori har vist at samarbeid er mest hensiktsmessig over tid.
I norsk arbeidsliv har vi samarbeidsformer tuftet på arven fra Einar Thorsruds programmer. Den norske arbeidslivsmodellen er et eksempel: demokrati på arbeidsplassen, korte avstander mellom ledelse og arbeidstakere, tillit og involvering. Det er imidlertid en modell som er truet av angloamerikanske ideer med hard HR, maktkonsentrasjon, større avstand mellom leder og ansatt, samt økt bruk av styring.
Samtidig er det et annet utviklingstrekk som utfordrer dominansstrategier. Det er virksomheter som bruker avanserte samarbeidsformer som selvstyrte team og selvledelse. Hyppig refererte eksempler er AES, BSO/Origin, Buurtzorg, ESBZ, FAVI, Heiligenfeld, Morning Star, Patagonia, Semco og Sun Hydraulics. Disse har byttet ut kontroll med tillit, har fjernet mellomledernivåer, redusert stabs- og støttefunksjoner, og har et minimum av topplederposisjoner. Det finnes også norske eksempler, men de er dårlig dokumentert.
Det er selvfølgelig ikke bare fordeler med å organisere flatt, det er ikke nødvendigvis en søndagstur, men er allikevel et effektivt alternativ til dominans. Dominans eller samarbeid kan uansett ikke kun forstås i et biologisk eller evolusjons-psykologisk perspektiv, som Peterson legger opp til. Løsrevet fra genene har det foregått en kulturell evolusjon som har gått raskere enn den biologiske. Vi mennesker bruker mye tid og krefter på aktiviteter som isolert ikke gagner evolusjon. Moral, tro og estetikk forklares for eksempel dårlig med biologi alene.
Forsøker man å redusere alt til evolusjon, blir det lite igjen av det som er vakkert, skaper mening, gir grunnlag for etiske refleksjoner og skaper gode relasjoner mellom mennesker, enten det er i arbeidslivet eller i livet generelt.
