Hva skal til for at vi følger noen?
Professor Tom Karp: Usikkerhet og uenighet bringer frem behovet for lederskap.
Denne artikkelen sto først på trykk i Dagens Næringsliv 27. august 2018
Tom Karp er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, og professor II ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet. Han har en doktorgrad i endringsledelse, en mastergrad i ledelse, samt er sivilingeniør og bedriftsøkonom. Hjemmeside: www.tomkarp.com
«Change will not come if we wait for some other person or some other time. We are the ones we've been waiting for. We are the change that we seek», sa tidligere president Barack Obama i en tale i Chicago den 5. februar 2008.
Amerikanere ville ha Obama som sin øverste leder, ikke minst fordi han var en dyktig retoriker og vant mange stemmer på grunn av det. Men hvorfor følger vi ledere?
Jo, selvfølgelig har mange av oss en jobb hvor vi blir betalt for å forholde oss til ledere. Men hva gjør at vi strekker oss noe mer? At vi virkelig vil følge noen?
I tilfellet Obama i 2008 var det håpet om en bedre fremtid, noe det ofte spilles på i politikken. Det handler om eksistensielle forhold. Vi trenger av og til å vite at vi er en del av noe større, at vi er på vei mot noe bedre og at noen er der for å hjelpe oss når vi trenger det. Når noe er vanskelig. Da trenger vi håp. Så når ledere snakker om håp er det vårt behov for å vite at ting blir bedre som gjør at vi følger de.
Håp har også med det som kalles sosiale forventninger å gjøre. I litt større grad lar vi oss lede av mennesker som matcher våre forventninger om en bedre fremtid. Når noen sier eller gjør noe som øker sannsynligheten for at våre forventninger blir innfridd, følger vi dem. I et forskningsprosjekt vi gjorde for noen år siden, fant vi at det var når noe var vanskelig at medarbeidere særlig trengte lederskap. Behovet for lederskap var størst når det var usikkerhet, uavklarte forhold, uenigheter eller annet som gjorde mennesker utrygge. Det behøvde ikke være noen store kriser, men hendelser i hverdagen hvor medarbeidere trengte hjelp. De som skapte fremdrift i fastlåste situasjoner fikk en rett til å lede, enten de var formelle ledere eller ikke. Det har med legitimitet å gjøre. Vi følger gjerne ledere som har gjort seg fortjent til å bli fulgt, de får legitimitet, en rett til å lede andre. Ofte fordi de har gjort noe vanskelig, noe vi beundrer dem for.
Fra forskning på gruppearbeid vet vi at mange følger ledere som har prototypiske egenskaper en gruppe vil at en leder skal ha. Når en gruppe jobber med et prosjekt og gruppen for eksempel trenger kreative løsninger for å komme videre, vil gruppemedlemmene lytte noe mer til dem som fremstår som kreative der og da, enten de er formelle ledere eller gruppemedlemmer. Sosial identitetsteori er psykologenes merkelapp på fenomenet. En annen forklaring på hvorfor vi følger ledere er lydighet til autoriteter. Vi følger dem vi oppfatter som autoriteter. Eller som har autoritet. Enten fordi de har en uniform, en tittel, en utdannelse, en fagkunnskap eller annet som gir de autoritet. Autoritet har jo en nedside og er en størrelse som kan føre til maktmisbruk, men det er annen diskusjon.
En forklaring på noe av det jeg har tatt opp, er følgerskap. Følgerskap har i seg et frivillig element. Et ubevisst, og bevisst, valg om at vi vil følge noen. Et valg om å gjøre noe mer enn akkurat det vi må. Det skjer gjerne når ledere i mindre grad leder ut fra egne behov for kontroll, markering, posisjon, makt og innflytelse – til å ta noe mer hensyn til medarbeideres behov for lederskap. Ta lederskap når andre trenger det: når det er behov for fremdrift, løse opp i vanskelige situasjoner og ta krevende beslutninger. Innen ledelseslitteraturen er det en flora av ledelsesteorier og oppskrifter på hvem lederne bør være, hva de bør kunne og hva de bør gjøre for å lede. Det er færre teorier for følgerskap, her er ikke etterspørselen like stor.
«Følgerindustrien» er ikke like sexy som lederindustrien. Det er ikke like spennende når det i middagsselskapet spørres om hva man jobber med og så svarer man: «jo, jeg er en følger». Da er det mer stas å si man jobber som leder. Dwight Eisenhower, den amerikanske generalen og senere presidenten skal ha sagt at for å være en leder må en ha følgere. Og det å skape følgerskap er ikke en funksjon av lederens formelle posisjon, men krever mye mer av ledere. Det er kanskje derfor det ikke skrives så mye om følgerskap.
