Ekstra ferie for senior: Er det rettferdig?

Alle over 60 år har en ekstra ferieuke, som de også får feriepenger for. Denne senioruka er høyt elsket, dypt hatet, økonomisk uvesentlig men ganske symboltung

Baard Meidell Johannesen

Baard Meidell Johannesen er «sluttpakkist»fra NHO, der han jobbet i 22 år. Før har han blant annet vært Byråsjef i Kunnskapsdepartementet. Han har jobbet med analyse innen for kompetansespørsmål, arbeidsliv og sosiale ordninger. Han har skrevet over 500 blogger om aktuelle politiske temaer på NHOs hjemmesider.

Jeg har snakket med mange 60-åringer som synes at den ekstra (betalte) ferieuken de får bare er noe tull, men ennå ikke møtt noen som ikke gladelig tar den imot. Senioruken er en litt mildere variant av kontantstøtten; populær i bruk, men mislikt av svært mange- også av mange brukere. Og senest ute av senioruke-motstanderne var Venstre. I sin siste krampetrekning som selvstendig parti foreslo de ordningen avviklet i statsbudsjettet. Og tapte, naturligvis.

Vi jobber i alt 4 milliarder timer pr år i Norge. Det er 200-250.000 sysselsatte over 60 år, som altså er berettiget til en ukes ekstra ferie. Hvis disse i snitt ellers jobber rundt 30 timer pr uke (som er nokså nær snittet), blir det altså rundt 7 millioner arbeidstimer som går tapt via denne ordningen, eller 0,2% av totalen. Ikke så mye å bråke om kanskje, med tanke på at det går med over en milliard tapte arbeidstimer ved sykefravær, ledighet, uføre og AAP.

Og sammenligner vi med foreldrepermisjonen, gir småbarnsforeldrene et tap for arbeidslivet på ca 80 millioner arbeidstimer, altså mer enn ti ganger effekten av senioruken.

Verdien for mottakeren er heller ikke all verden. For de fleste vil det være det samme som det inntektstapet de ville fått ved å ta ubetalt permisjon en uke, altså netto utbetalt lønn. Det kan vel dreie seg om 5-6000 kroner. Det er jo penger for den enkelte, men samlet ikke mer enn at det tilsvarer rundt en promille av statsbudsjettet. Og hvis vi skulle tenke oss at ordningen blir fjernet, så vil nok de store arbeidstakerorganisasjonen kreve kompensasjon i lønnsoppgjørene. De ledes jo av folk som selv begynner å nærme seg den alderen da de kan nye godt av en ekstra uke – på Hafjell, Grand Canaria eller Toscana, alt etter hvilken sosiokulturell image de ønsker å fremstå med.

Så kan det jo også tenkes at ordningen har positive effekter. Et av argumentene for den ekstra uken, var at den skulle bidra til at eldre stod lenger i jobb. Og det er, i hvert fall i teorien, sannsynlig at den kan ha en slik effekt: Jo mer attraktiv man gjør jobben, desto lenger vil folk stå i jobb. Og færre arbeidstimer gjør jobben mer attraktivt. Det kan virke som et paradoks, men er det slett ikke. Og det er nok en viss effekt i retning av utsatt pensjonering, men neppe nok til å veie opp for det samlede tapet den ekstra uken gir.

En annen effekt er at ekstra fri for noen betyr ekstra jobb for andre. Seniorer i fast regulerte yrker; lærere, sykepleiere, sjåfører mm må erstattes når de har fri. Det kan gi andre innpass i arbeidslivet. Andre seniorer er uerstattelige - enten fordi ingen kan fylle deres sko, eller fordi de ikke har noen sko å fylle - og blir følgelig ikke erstattet .

Men egentlig dreier saken seg verken om økonomi eller yrkesdeltakelse. Som så ofte dreier det seg om den vanskelige rettferdigheten.

Det er rett og slett urettferdig at eldre arbeidstakere, med god tid og god økonomi, skal prioritereres fremfor dobbeltarbeidende gjeldstyngede småbarnsforeldre. Det er de som trenger den ekstra ferieuken. Mener mange.

Og det er ingen tvil om at 30-åringene har en langt travlere hverdag enn 60-åringene. Det viser blant annet SSBs tidsnyttings-undersøkelser. Men hvis vi sammenligner dagens 30-åringer med hvordan deres nå 60-årige foreldre hadde det da de var 30, blir bildet et annet. I 1988 var foreldrepermisjonen 24 uker. Nå er den 49. Så allerede der har dagens 30-åringer tatt ut «sin kvote» av ekstra fri mange ganger .

Barnehagedekningen er gått fra 31% til 91% i samme tidsrom. Ett barn i barnehage ett år subsidieres med 150.000 kroner fra kommunen. Samlet blir det 42,7 milliarder i året. Og foreldrebetalingen er omtrent på samme nominelle nivå nå som da. Men lønningene har steget kraftig, altså har barnehager blitt billigere. For foreldrene altså – ikke for kommunene .

6-års reformen (1997) trekker i samme retning. Det er også en form for barnepass – noen synlig læringseffekt ser den i hvert fall ikke ut til å ha hatt.

Rettferdighet er et tilpasningsdyktig begrep. Det er derfor alle er for det.

Skulle man legge rasjonelle argumenter til grunn, peker det meste mot at det er lite å vinne på å endre ordningen med en ekstra ferieuke for de eldre arbeidstakerne. Men den vil neppe bli skjermet for nye angrep. Når krybben er tom, bites som kjent hestene – og da slipper verken hopper, hingster føll eller øk unna. Statens økonomi kommer under press fremover. En viktig grunn til dette er økningen av pensjons- og pleieutgifter. Da kan man enten reduserer utgiftene (pleie og pensjon) – noe som rammer de eldre, eller øke inntektene (skatt) – noe som rammer de yngre.

I dette perspektivet er senioruken en viktig symbolsak. Den er en forpostfektning for neste fase: The clash of generations.