APs arbeidslivsutvalg: Imponerende grundig
Ørjasæter: Men ikke alt er like fornuftig
Arbeiderpartiets arbeidslivsutvalg leverte sin innstilling 10. oktober. Det er en diger godtepose av gode og dårlige forslag som for en stor del er svært konkrete. Det er lite «god jul og godt nytt år», slik vi kjenner det fra partiprogram-sjangeren. I innstillingen står det rett ut at det skal kreves tariffavtale hos leverandører som gir tilbud til offentlig sektor, og at fagforeningsfradraget skal dobles, for å ta to tilfeldige eksempler av mange titalls ulike forslag. Det er som om hele notatet roper «politikk er konkret!».
Elin Ørjasæter er redaktør i Arbeidsnytt og førstelektor på Høyskolen Kristiania. Hun har lang erfaring innen rekruttering, lederrådgivning og som kommentator i pressen.
Innstillingen skal på høring i partiet før den behandles på landsmøtet våren 2019, i god tid før høstens lokalvalg.
Last ned hele innstillingen her.
Det beste ved innstillingen er etter min oppfatning de detaljerte forslagene for å stoppe sosial dumping på byggeplasser. Jeg liker også forslaget om et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer og forslaget om maktutredning for arbeidslivet. Kryss i taket også for avsnittet om at handlingsrommet i EØS bør utnyttes langt bedre enn i dag.
Verre er det med Arbeiderpartiets gode vilje på andres vegne, altså arbeidsgivernes. Som Nina Melsom i NHO kommenterte under fremleggelsen: «Løsningen er ikke alltid mer fri og mer permisjon». Mye skal rettighetsfestes ifølge denne innstillingen, også kompetanseøkning, og regningen går for en stor del til arbeidsgiverne.
Arbeiderpartiet har klokketro på rapportering: Det skal f.eks. kreves årlig rapportering om hvordan bedriften jobber med inkludering av funksjonshemmede. Men bedriftene har jo allerede et rapporteringskrav om hvordan de etterlever diskrimineringslovverket, der funksjonshemmede er en av de prioriterte gruppene. Så hvorfor pøse på mer av det som ikke virker?
Får utvalget viljen sin skal alle AP-ordførere forplikte seg til en heltidsstrategi, koblet til statlige tilskudd. Men 75 prosent av dem som jobber deltid gjør det faktisk fordi de ønsker det. Kan man ikke konsentrere seg om de som jobber ufrivillig deltid, i stedet for å gjøre heltid til en ideologi? Når det er sagt, de konkrete forslagene går i denne retningen, for eksempel forslaget om en endring av arbeidsmiljølovens § 14-3 for å styrke retten til hele og faste stillinger.
Da Arbeiderpartiet la fram innstillingen 10. oktober, ble den påfølgende pressedekningen dominert av forslaget knyttet til sekstimersdag. Men sekstimersdagen er kun verdiget tre – 3 – linjer av til sammen 1368 linjer. Og der står det bare at det skal gis statlige tilskudd til noen avgrensede forsøk med sekstimers-dag. Ikke spesielt oppsiktsvekkende, og ikke noe å hisse seg opp over.
Det som er oppsiktsvekkende er faktisk rapportens omfang og grundigheten i arbeidet. Dette er ikke ledd i en partiprogramprosess, men må sees som en del av oppkjøringen til kommunevalget. Og nettopp kommunene trekkes stadig fram i rapporten. Den såkalte Oslo-modellen, med omfattende regler for offentlige anskaffelser, skal rulles ut i hele landet, foreslår utvalget.
Er dette en god ide? Arbeiderpartiets styrke er jo nettopp å spørre først. Alle landets AP-ordførere kan nå lese forslagene og gi sine innspill til partiet om Oslo-modellen vil fungere for dem, der mange har et helt annet næringsliv å forholde seg til enn i Oslo. De ordførerne som forplikter seg på disse forslagene får kanskje en jobb å gjøre i egen kommune. Til gjengjeld blir det altså tydelig for innbyggerne at Arbeiderpartiet kan gjøre en forskjell i kampen for et trygt arbeidsliv.
Som en ørn har Arbeiderpartiet løftet vingene etter det sure valgresultatet sist høst. Etter valget nedsatte partiet de tre utvalgene for migrasjon, for distriktspolitikk og for arbeidslivspolitikk. I vår kom også et tilsvarende utvalg for oppvekst. Dette er vesentlige politikkområder.
Når alle disse utvalgsinnstillingene blir behandlet i alle lokallag har man en mer veltrimmet organisasjon som vet hva den vil, fra rådhuset i Oslo til rådhuset på Røst. Det er bare å ta av seg hatten, og håpe fromt at både Høyre og Fremskrittspartiet vil jobbe like grundig med arbeidslivsfeltet.
