Jobb mindre, redd verden og dø lykkelig
Når skal politikken begynne å handle om det som er viktig i livet?
Det er det samme hvert år: Ikke før er ribba ryddet av bordet, dukker NHOs årskonferanse opp med beskjed om at nå må vi skjerpe oss. Det er variasjoner i prekenen, men budskapet ligger fast: Vi må jobbe mer.
Denne saken har også stått på nordnorskdebatt.no
Denne gangen er det kvinner som må slutte å jobbe deltid, ikke av hensyn til seg selv eller egen økonomi, men av hensyn til landet.
Uavhengig kunstner og kommentator, og jobber i ulike skjæringspunkt mellom kunst og politikk.
Erna Solberg vil ha flere arbeidstimer, og Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter mener at det ikke er «bærekraftig» at mange kvinner «vil ha tid for seg selv». Tidligere år har problemet vært at arbeidsdagen er for kort eller pensjonsalderen for lav – eller begge deler.
I årevis har dette vært framtidsvisjonen fra regjeringskvartalet, uansett om statsministeren heter Stoltenberg eller Solberg: Slutt å sutre, glem drømmen om mer fritid, og kom dere på jobb. Hvis ikke, dropper vi velferdsstaten.
Solberg, Stoltenberg og resten av gjengen er som vanlig fanatisk opptatt av nasjonaløkonomi-fallos nummer én: Brutto nasjonalprodukt (BNP). Problemet er altså at BNP kunne vært så veldig mye større hvis alle hadde brukt mer tid på jobben. Faktisk 2.300 milliarder større, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Jaha?
Som Robert F. Kennedy så elegant sa det: «Brutto nasjonalprodukt måler absolutt alt – bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.»
BNP måler økonomisk aktivitet. Det som ikke genererer penger, måles ikke. Så det å «bruke tid på seg selv» er altså bortkastet. Like bortkastet som å ha kvalitetstid med ungene, være frivillig fotballtrener, sitte i kommunestyret, være leksehjelp for innvandrere, besøke bestemor, eller lese en god bok du har lånt på biblioteket. Ingenting av dette genererer økonomisk aktivitet.
Det som derimot genererer masse økonomisk aktivitet, er for eksempel bilulykker, masseødeleggelsesvåpen og profesjonelt utført negledesign. At bestemor kommer seg helskinnet over isete fortau i januar, er ikke bra for BNP. Det er mye bedre om hun ramler og knuser lårhalsen, for sånt blir det mye aktivitet av: både syketransport, operasjoner, medisiner, rullestol og timer hos fysioterapeut gir glimrende uttelling i BNP.
SSB har også regnet på hva som vil skje om vi virkeliggjør arbeiderbevegelsens gamle drøm om sekstimersdag. Må vi virkelig avlyse velferdsstaten? Bærer det rett tilbake til steinalderen?
Fasit er at hvis vi gradvis reduserer arbeidstiden fram til 2060, vil vi likevel ha dobbelt så høy kjøpekraft som i dag. Hvis vi ikke reduserer arbeidstiden, vil vi ha tre ganger så høy kjøpekraft.
For å mate det inn med teskje: Hvis vi reduserer arbeidstiden til 6 timer om dagen, vil vi i framtiden ha råd til å ha to Teslaer i garasjen i stedet for bare én, og dobbelt så stort hus. Hvis vi jobber like mange timer som i dag, vil ha råd til tre Teslaer og tre ganger så stort hus – eller to Teslaer, én Mercedes, dobbelt så stort hus og ny hytte i Spania.
Det er mulig at meningen med livet for NHO, Solberg og Stoltenberg er å jobbe stadig mer, men det er ikke sikkert kassadamene på Rema er enige.
Reduksjon av arbeidstid har vært gjennomført med jevne mellomrom siden den industrielle revolusjon. Rett etter krigen var normalen 48 timer i uka. Det magiske ordet her er «produktivitetsvekst»: Vi skaper så mye mer velstand og rikdom per arbeidstime at alt peker oppover, selv om vi bruker mindre tid på jobben. Derfor har vi tatt ut noe av gevinsten i mer fritid.
Så akkurat hvorfor er det vi skal jobbe mer nå? Det er i alle fall ingen grunn til å tro at flere Teslaer i garasjen vil gjøre oss lykkeligere. Lykkeforskningen har for lengst slått fast at her i den rike delen av verden gir ikke økt shopping særlig økning i lykken.
De som stadig maser om mer arbeid, har to gigantiske, blinde flekker i synsfeltet: For det første blir det stadig mindre behov for arbeidskraft i verden – samtidig som rikdommen stadig vokser. For det andre er det høyst tvilsomt om kloden tåler dobbelt så mange Teslaer.
Det er selvfølgelig nær sammenheng mellom økonomisk vekst (økt BNP), forbruk av naturressurser og mer klimatrøbbel. Hvis alle planetens innbyggere skal ha samme forbruk som oss nøysomme nordmenn, trenger vi mer enn bare én klode. Jobber vi mindre, bruker vi automatisk også færre ressurser. Det er good news, også for framtidige generasjoner.
Og så dette med arbeidskraft: Robotene kommer. Kunstig intelligens kommer. På både kort og lang sikt blir det rett og slett stadig mindre behov for menneskelig arbeidsinnsats – samtidig som vi til sammen har gods og gull nok til alle. Og hva gjør vi da? Skal vi gi noen få mye jobb og stor kake, mens resten må gå uten både jobb og kake?
Det er mulig at meningen med livet for NHO, Solberg og Stoltenberg er å jobbe stadig mer, men det er ikke sikkert kassadamene på Rema er enige. Kassadamer er dessuten på vei til å bli utslettet, enten de vil eller ikke: Selvbetjeningsmaskinene kommer til å skylle som en flodbølge over landet.
Dette kommer til å fortsette. I dag kassadamer, i morgen sjåfører og kjøreskolelærere, og etterpå kommer de helautomatiserte drone-trålerne. Vi vil trenge folk mindre og mindre.
Vi er helt enkelt nødt til å bryte koblingen mellom arbeid, lønn og meningen med livet. Vi kommer ikke unna radikalt nye ideer om fordeling av både penger og jobb. Var det noen som sa «borgerlønn»?
Tesla-direktør og tech-guru Elon Musk er faktisk varm tilhenger av gratis penger til alle. Han har i alle fall innsett at hvis folk skal ha råd til å kjøpe en selvkjørende bil etter at roboter har tatt alle jobbene i bilfabrikken, så må folk få penger på en annen måte enn som lønn.
Problemet er at politikkens visjoner ikke strekker seg lengre enn til neste BNP-statistikk
