Ny forskning: Disse jobbene klarer ikke nordmenn
Ørjasæter om forskning: Innvandrere foretrekkes av arbeidsgiverne i noen bransjer
Publisert
Sist oppdatert
«Norske kvinner som rengjør hotellrom? Er du gæern?» Slik formulerer en av arbeidsgiverne på et Oslo-hotell seg overfor forskerne. En annen informant forklarer hvorfor datteren hans har forlatt bygda i Nord-Norge: «Det er ingenting å gjøre for henne her. Bare laks.» Noen titalls meter bortenfor er det full aktivitet i fabrikken, som stadig har behov for arbeidskraft. Men dette synes ikke den norske informanten er noe for datteren hans. Og arbeidsgiverne mener at dersom en nordmann søker på slike jobber, vel, da er det trolig noe galt med vedkommende.
De klarer nemlig ikke disse jobbene uansett, mener arbeidsgiverne. Så hva har skjedd siden 80-tallet, da nordmenn tok slike jobber?
Elin Ørjasæter er redaktør i Arbeidsnytt og førstelektor på Høyskolen Kristiania. Hun har lang erfaring innen rekruttering, lederrådgivning og som kommentator i pressen.
Jon Horgen Friberg og Arnfinn H. Midtbøen har studert hotellbransjen i Oslo og fiskeindustri i Nord-Norge. De har publisert sine to artikler i Journal of Ethnic and Migration Studies og International Migration Review, og her har vi fått et solid kunnskapsbidrag om migrantnisjene i den rike velferdsstaten Norge.
Den første artikkelen heter Ethnicity as Skill: Immigrant Employment Hierarchies in Norwegian Low-Wage Labour Markets. Den forklarer hvordan polakker og litauere foretrekkes i fiskeindustrien og hvordan sterke stereotypier hos arbeidsgiverne påvirker rekrutteringen: Dersom du er polakk, eller enda bedre, litauer, er du sterk, arbeidsvillig og kan jobbe som en hest. Men østeuropeerne er uegnet for ledelse eller kunderettete oppgaver.
Nordmenn er late og misbruker sykelønnsordningen, og uansett ikke sterke nok til å stå nede i produksjonshallen. I hotellene duger nordmenn til arbeid i resepsjonen, men ikke til å vaske rom. Men svensker er aller best i kunderettet arbeid, de kan dette med service og har alltid et smil på lager. Dette er eksempler på hvordan stereotypier fungerer som et praktisk rekrutteringsverktøy for norske arbeidsgivere. Denne artikkelen viser også hvordan ulike innvandrergrupper utkonkurrerer hverandre. Både tamilene i fiskeindustrien og asiatiske kvinner på hotell utkonkurreres av sterke og arbeidsvillige østeuropeere.
I den neste og helt ferske artikkelen The making of Immigrant Niches in an Affluent Welfare state settes søkelyset på nordmenn som arbeidstakere. Hva er det ved nordmenn som gjør at innvandrere foretrekkes i enkelte deler av arbeidsmarkedet? Og hvilke samfunnsmessige faktorer ligger bak det faktum at nordmenn i stor grad har forlatt både fiskeindustrien og rengjøringsjobbene på hotell? Dette har jo tradisjonelt vært store arbeidsplasser for norske kvinner, og for norsk ungdom.
To faktorer er helt sentrale for å forklare utviklingen. Det ene er utdanningsrevolusjonen. I Norge har alle tilgang til gratis utdanning, noe som bidrar til høy sosial mobilitet. I årene 1980 til 2016 har for eksempel andelen kvinner med høyere utdanning firedoblet seg. Ungdommen forlater bygda for å få utdanning, og kommer ikke tilbake. Det andre viktige faktoren for å forstå innvandrernisjene er Norges forhold til EØS. Alle EU-borgere kan fritt ta arbeid i Norge. I 2004 ble EU utvidet med blant annet Polen og Litauen, Latvia og Estland. Norge er et av de EØS-landene med flest innvandrere per capita, og den største gruppen kommer altså fra Øst-Europa.
Parallellt med dette har veksten i den norske økonomien vært formidabel, noe som har gitt norske kvinner og norsk ungdom, både med og uten utdanning, alternativer til fisk- og hotell. Som en av informantene sier det: «Hvorfor skal en norsk ungdom ta jobben med å vaske hotellrom for elendig betaling, når den jevnaldrende kameraten jobber på oljeplattform og tjener fett?» Og hvilke norske ungdommer har lyst til å si i møte med nye kamerater: «Jeg vasker hotellrom, hva driver du med»? Dette er altså sitater fra informantenes egne utsagn, fritt oversatt av meg fra forskningsartiklene publisert på engelsk.
Parallellt med at nordmenn har forlatt disse yrkene og innvandrere har overtatt, har (de få) norske søkerne endret kvalitet. De nordmennene som fortsatt prøver seg i slike jobber kommer gjerne fra NAV, og arbeidsgiverne er ikke imponert. Særlig irritert blir sjefene over mye sykefravær, manglende vilje til å jobbe overtid og evig gnål om kaffepauser. De oppfatter at østeuropeerne har en helt annen arbeidsmoral.
Med disse to artiklene fra Horgen Friberg og Midtbøen har innvandringsforskningen tatt et solid steg framover. Tradisjonelt har den internasjonale migrasjonsforskningen sett på innvandrerne selv og deres nettverk når slike nisjer i arbeidslivet skal forklares. De to norske forskerne ser på arbeidsgivernes strategier og på majoritetsbefolkningens kvalitet som arbeidskraft. Det er et fruktbart perspektiv. I tillegg viser de hvordan Norges unike posisjon som voksende, økonomisk sterk velferdsstat skaper åpne nisjer for innvandrerne.
Den norske debatten på et mer folkelig plan har gjerne forklart innvandringens konsekvenser på arbeidsmarkedet med to ulike utsagn, som også avspeiler avsenderens holdning til innvandring generelt. Det ene utsagnet er at «innvandrerne tar jobbene fra oss» og det andre er «innvandrerne tar de jobbene nordmenn ikke vil ha». Denne forskningen viser at begge deler er sant, samtidig.
Det artiklene ikke berører er situasjonen for de norske som ikke har deltatt i utdanningsrevolusjonen, og som ikke har kompetanse til andre jobber enn for eksempel fiskeskjæring og hotell-rengjøring. Det er altså disse NAV-klientene arbeidsgiverne stadig kommer i kontakt med, men som de ikke vil ha, fordi innvandrerne er så mye bedre. Hvor blir det av disse nordmennene? Svaret er trolig sosialkontor og uføretrygd. De mistet altså sine jobbmuligheter til innvandrere. Men de får i bytte tryggheten i trygder som knapt finner sin make noe annet sted i Europa.
