Ilustrasjonsfoto: Flickr/CreativeCommons/Rob Bixby
Ilustrasjonsfoto: Flickr/CreativeCommons/Rob Bixby

Er norsk ungdom bortskjemt?

Meidell Johannesen: Utfordringen er formidabel

Skolen er stengt, Tryvann snøfritt, og landets fremtid har pakket sekken og lagt ut på den tradisjonelle pilegrimsferden jorda rundt for å kompensere for tre års videregående blodslit.

NHO-topp og sjef for Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, ønsker dem god tur med et kort, men fyndig oppslag i Aftenposten: Han hevder at norsk ungdom er bortskjemte:

«Norsk ungdom har i dag så gode ordninger fra det offentlige og fra foreldre, at de slipper å jobbe» hevder han. Det samme antydet Bye og Rønning for noen år siden, om enn i enn noe muntrere form.

Men har de rett? At Norge har gode sosiale ordninger er uomtvistelig. Det med støtte fra foreldre er nok mer tvilsomt. Unge som ikke kommer inn i arbeidslivet, har gjerne det som kalles «svak sosioøkonomisk bakgrunn», som for alle praktiske formål betyr at foreldrene har dårlig råd (og lite bøker i hyllene).

Og det Lier-Hanssen glemmer, eller helst ikke vil snakke om, er at det er hans egne medlemsbedrifter som heller ansetter svensker eller polakker, fordi de koster mindre eller jobber fortere og bedre, eller begge deler. Studier fra Frisch-senteret viser at dette både presser lønnsnivå og bidrar til fortrengning i arbeidsmarkedet:

«Vi finner at arbeidsinnvandringen, særlig fra våre naboland, påvirker lønn og sysselsetting for nordmenn, med spesielt sterke effekter for arbeidstakere med lav yrkeskompetanse og tidligere ankomne innvandrere», skriver forskerne.

Nå vil nok Lier-Hanssen forvare sine bedrifter med at de bare tilpasser seg gjeldene regler. Men det gjør også de unge NAV-ere. Når det blir flere som slåss om jobbene nederst i hierarkiet, er det ikke til å undres over at flere ender på trygder, særlig når nivået på trygdeytelsene kan ligge ganske nært de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.

Og når han sier at «norske ungdommer er blitt så bortskjemte at de ikke vil ta jobber som svensker vil ha» må han ikke glemme at «norske ungdommer» også omfatter dem med innvandrerbakgrunn, og de har enda lavere yrkesdeltakelse enn de majoritetsunge.

En annen som svinger pisken, er den frittalende kunnskapsdirektøren i NAV, Yngvar Åsholt. Men han svinger den mer over seg selv enn over ungdommene, og har også konkrete forslag til tiltak: «Jeg tror vi i større grad må erkjenne at mange unge ikke fikser et fullt teoretisk utdanningsløp», sier han og peker på utvidelse av lærlingordningen som et virkemiddel.

Og lærlingordningen fungerer svært bra – for dem som kommer gjennom sine to år i videregående med gode nok resultater til at de får læreplass. Et mer praktisk opplæringløp i bedrift for dem som allerede i grunnskolen viser verken anlegg eller interesse for videre skolegang, er et interessant forslag, og bør videreutvikles.

Men da minner en annen arbeidsgiverdirektør, Anne-Kari Bratten, oss om at bedriftene forventes å løse alle problemer i arbeidsmarkedet. «Kinderegg-utfordringen» kaller hun det, og viser med ordvalget i hvert fall at hun ikke er i målgruppa for Lier-Hansens utfall. Kindereggreklamen hun henviser til er 30 år gammel.

«Vi har skrevet under på at vi skal øke andelen læreplasser i bedriftene og på samarbeidserklæring for raskere integrering av flyktninger i arbeidslivet. De siste årene har arbeidsministrene i tur og orden også minnet partene om at vi må styrke arbeidslinjen, redusere deltidsomfanget, inkludere flere med redusert funksjonsevne og hull i cv-en, og ikke minst huske på at seniorene er gull».

Så utfordringen er formidabel. Et stadig mer produktivt, teknologisk avansert og kompetansekrevende arbeidsliv, lar seg vanskelig kombinere med en befolkning der andelen som har svært lav kompetanse snarere øker enn minker, og der trygdenivået hindrer at det oppstår nye, lavtlønte jobber.

Og da står vi i realiteten igjen med to muligheter: Bremse innvandringen, eller senke trygdene.

God sommer.