Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Professor: Framtiden kan gi masseledighet, også i Norge

Løsningen er tre timers arbeidsdag og arbeidslivsuniversiteter

Arbeidsnytt 2. mai 2018 har en reportasje angående automatiseringen av norske arbeidsplasser. OECD-rapporten som det henvises til hevder at bare seks prosent av norske arbeidsplasser er truet av automatisering fra roboter. Dette er trolig et alt for lavt tall.

Antakelser

La oss se på antakelsene som OECD-rapporten baserer seg .

OECD-økonomene som har laget rapporten har antakelser om at robotene som kommer, til forveksling ligner robotene vi har sett i industrien, for eksempel hos Volvo og andre produksjonsvirksomheter. Denne antakelsen er gjort fordi de fleste klassiske økonomer ikke har innovasjon med i sine modeller. Innovasjon kommer først med i modellene dersom man innfører innovation economics (se faktaboks). OECD-økonomenes prognoser er gjort på bakgrunn av at robotenes domene er logisk instrumentell intelligens. Da norske arbeidsplasser allerede er robotisert, så er det bare ca. seks prosent igjen som kan digitaliseres, og dermed robotiseres. Denne antakelsen er basert på historiske data og en framskrivings-logikk som er økonomenes kunnskapsdomene.

Fakta

Innovation economics er et forskningsfelt hvor bl.a. Freeman og Antonelli er ledende forskere. Det engelske forlaget Routledge har etablert en ny serie med fokus på innovation economics, hvor Jon-Arild Johannessen utgir boken Automation, innovation and Economic crises: Surviving the Fourth Industrial Revolution, i juni 2018.

Singularity er et begrep fra forskeren Kurzweil, og betyr at robotene er like logisk intelligente som mennesker. Dette vil ifølge de fleste fremtidsforskere skje engang mellom 2035 og 2040. Dette har de kommet frem til ved bruk av Moores lov og Kurzweils funksjonalitetslov.

Singularity: Robotisering er noe annet enn industri-roboter

Poenget med den kommende robotiseringen er imidlertid at den følger en helt annen logikk enn klassisk industrilogikk og instrumentell tenkning. Det er her begrepet singularity er viktig å få med seg for de som er opptatt av hva som vil skje på norske arbeidsplasser fremover. Singularity betyr at robotene er like logisk intelligente som mennesker. Dette vil ifølge de fleste fremtidsforskere skje engang mellom 2035 og 2040. Poenget er altså at rundt år 2040 er robotene vi vil se alt annet enn industri-roboter som automatiserer de siste seks prosent av arbeidsplassene. Det som blir automatisert er informasjons-, service- og kunnskapsbaserte jobber, også i Norge.

Kunstig intelligens, kunstige emosjoner og kunstige relasjoner

De nye robotene vi vil se er intelligente roboter basert på kunstig intelligens. I kjølvannet av disse robotene vokser det også frem ikke bare kunstig intelligens, men også roboter med kunstige emosjoner, samt muligheter for å etablere kunstige relasjoner. Allerede i dag ser vi spede utviklingsforsøk i Japan på disse områdene. Med Kina som har strategiske visjoner om å bli verdensledende på kunstig intelligens, kan vi bare anta hvor hurtig spredningstakten av disse robotene vil bli.

Hva må gjøres?

Hvis forskerne har rett i at 50 prosent av arbeidsplassene står i fare for å bli overtatt av intelligente roboter, og at et nytt internett basert på kunstig intelligens utvikles, så må noe gjøres for å hindre sosiale og økonomiske kriser. En tosidig strategi er én måte å hindre dette på:

Strategi 1: Dele på arbeidet. Når industrisamfunnets maskiner i sin tid førte til høyere produktivitet, ble arbeidsdagen endret fra 12 til 8 timer, og senere redusert til dagens 7,5 timer. Med innovasjonsøkonomiens produktivitetseksplosjon grunnet intelligente roboter og kunstig intelligens, kunne man tenke seg 3-timersdagen.

Strategi 2: Innføre 3-timers daglig kompetanseutvikling på alle arbeidsplasser.

Ved å slå sammen strategi 1 og strategi 2 kunne vi virkelig nyttiggjort oss av produktivitetseksplosjonen som følge av intelligente roboter og et nytt intelligent internett.

Arbeidslivsuniversitet: Den nye utdanningsmodell i innovasjonsøkonomien

På bakgrunn av det som er skissert over, må fremtidens universiteter endres vesentlig. Utdannelsessystemet i den vestlige verden, og universitetene spesielt, er kritisert for å ligne en fabrikkmodell. Elever og studenter går metaforisk inn den ene døren som råvarer på en fabrikk, transformeres gjennom ulike foredlingsprosesser, og går til slutt ut den andre døren som ferdigvarer, som kan anvende sin kunnskap i produksjonen. Etter et visst antall år i produksjonen, pensjoneres de.

Denne industrilogikken anvendt på dagens universiteter vil høyst sannsynlig endres ved inngangen til den fjerde industrielle revolusjon og innovasjonsøkonomien. I fortidens industriøkonomi var en slik fabrikkmodell i undervisningen effektiv og hensiktsmessig. Poenget er bare at i innovasjonsøkonomien er modellen kontraproduktiv. Kreativitet og innovasjon kan i de færreste tilfeller skapes ved å betrakte folk som råvarer på samlebånd som skal transformeres til foredlede produkter.

Samlebåndsmetaforen hører ikke hjemme i innovasjonsøkonomien, fordi innovasjon ikke er en forbedringsprosess som kan settes sammen med skruer og muttere på samlebånd. Innovasjon er mer å betrakte som kreativt kaos, en prosess ingen kan forutsi, og i alle fall ikke designes langs samlebånd. Poenget er imidlertid at tenkningen rundt konsepter og institusjoner, som for eksempel universitetssystemene, har en tendens til å opprettholdes lenge etter at terrenget har endret seg.

Dette historiske ankeret kan hekte seg fast i bunnen og velte mange universiteter, så snart stormens kastevinder når fabrikksveggene der disse institusjonene ligger i skjul for endringene i omverden. Hypotesen er at jo lengre de ligger i skjul og opprettholder sine konsepter og tenkning fra industrilogikken, desto mer utsettes de for konsekvensene av endringene. I klartekst betyr dette at universiteter som ikke endrer seg med endringer i omverden, blir fjernet.

Dele arbeidet

Robotisering, digitalisering, intelligente roboter, kunstig intelligens, kunstige emosjoner i intelligente roboter, samt kunstige relasjoner i de samme robotene, er noen av endringene i omverden som vil påvirke universitetene. Dette vil, gitt uendrede arbeidstidsbestemmelser i arbeidslivet, føre til massearbeidsledighet.

En åpenbar måte å hindre massearbeidsledighet på er den samtidige prosess, nemlig å dele på arbeidet slik at 3-timersdagen blir en realitet, samt at 3-timers kontinuerlig kompetanseutvikling blir innført på alle arbeidsplasser. Dermed får universitetene en helt ny rolle i innovasjonsøkonomien. Arbeidslivsuniversitetene blir ikke bare en mulighet, men en nødvendighet for samfunnets overlevelse.

Hvis det ikke skjer, vil sammenhengskraften i samfunnet kunne smuldre opp, og økte spenninger bli så store at sosiale kriser blir en realitet. Ved det enkle grepet å dele på arbeidet, samtidig med at 3-timers daglig kompetanseutvikling innføres, har vi endret universitetenes rolle fra den klassiske Humboldt-tradisjonen til arbeidslivsuniversiteter.

Arbeidslivsuniversiteter vil integreres i arbeidslivet på en helt annen måte enn dagens universiteter i den vestlige verden.

Konklusjon

1. Det er ikke seks prosent av arbeidsplassene som blir robotisert i Norge, men minst 50 prosent. Tidsperspektivet er 2035-2040.

2. Intelligente roboter, intelligente nye ”internett” vil transformere alle arbeidsplasser, ikke bare de som kan robotiseres ved instrumentell og rasjonell logikk.

3. Robotiseringen vil føre til massearbeidsledighet, hvis det politiske systemet ikke griper inn.

4. Innføring av 3-timers arbeidsdag og 3-timers daglig kompetanseutvikling på alle arbeidsplasser er én måte å hindre massearbeidsledighet i fremtiden.