Ørjasæter om oppsigelsesvern: Akkurat passe!
Øyvind Kvalnes tar feil (for en gangs skyld)
Er det virkelig umulig å si opp folk i privat sektor i Norge? Jeg hører det stadig, og blir like overrasket hver gang. Den siste i rekka som hevder dette er Øyvind Kvalnes i Dagens Næringsliv. Han er også førsteamanuensis på BI og forfatter av flere svært gode bøker i ledelse. Men her tar han feil.
Elin Ørjasæter er redaktør i Arbeidsnytt og førstelektor på Høyskolen Kristiania. Hun har lang erfaring innen rekruttering, lederrådgivning og som kommentator i pressen.
Under tittelen Oppsigelsesetikk i Dagens Næringsliv 14. mai, forteller han en historie som krever et tilsvar. Historien handler om en islandsk arbeidsgiver som gav sine ansatte sparken etter at de tre – 3 – ganger hadde ignorert en gitt instruks. Kvalnes sin konklusjon er at på Island har arbeidsgiverne sunne holdninger og reagerer på fusk og slendrian, i motsetning til her hjemme. Her ville det ikke vært mulig å si opp slike folk, mener Kvalnes.
Dette er feil. Situasjonen han beskriver handlet om en butikk der de ansatte gav store rabatter til familie og venner, til tross for gjentatte forbud mot å gjøre nettopp det. I Norge hadde dette ikke bare vært oppsigelsesgrunn, det hadde også vært avskjedsgrunn, altså saklig grunn til å gi folk sparken på dagen. Og det hadde også skjedd, fordi forholdet han beskriver er så opplagt graverende.
I Norge er «oppsigelsesvernet nesten hellig» mener Kvalnes. Jeg har jobbet med oppsigelser, nærmest på heltid i fire år som fagforeningsrepresentant. Videre på den andre siden av bordet i rollen som personaldirektør. I boka «Arbeidsrett for ledere», med Trond Stang og Birgitte Stenberg Kravik som medforfattere beskriver vi en rekke forhold som sikrer en god prosess i oppsigelser, altså slik at arbeidsgiver vil vinne en rettssak, men aller helst unngå den. Oppsigelser skjer hver dag året rundt, og de færreste havner i retten.
Jeg deler Kvalnes sitt syn på at av og til bør folk få sparken. Men hinderet ligger ikke i jusen, slik han ser ut til å tro. Stillingsvernet i Norge er godt balansert, i hvert fall på det området som gjelder oppsigelser på grunn av manglende ytelse eller tilpasningsvansker. Der arbeidstakere blir for godt vernet skyldes det som regel arbeidsgivernes egne holdninger. Noen arbeidsgivere er konfliktsky. Det er kortsiktig mer behagelig å la det skure enn å måtte ta fatt på en ubehagelig prosess, der tydelige tilbakemeldinger er trinn en. Tilfellet i butikken derimot, er såpass spesielt at jeg tror alle arbeidsgivere hadde gitt en reaksjon.
Kvalnes hevder at norske ledere ikke opplever å ha handlingsrom til å ta rask affære overfor medarbeidere som er i konflikter. Det er mulig, men en konflikt er jo en helt annen situasjon enn det å gi ulovlige rabatter til familie og venner. En konflikt er gjerne mer innfløkt og krever noe mer saksbehandling enn butikkeksemplet.
Kvalnes tar til orde for å revurdere stillingsvernet fordi det er for vanskelig å si opp folk i Norge. Diagnosen han stiller er delvis riktig men medisinen, endret stillingsvern, er helt feil. Det er nemlig fullt mulig å si opp folk som ikke fungerer, arbeidsgiver må bare følge oppskriften. Og den finnes dels i arbeidsmiljøloven og dels i rettspraksis. Det kreves et minimum av prosess, også der arbeidstaker selv har forsømt seg. Det skulle bare mangle!
Derimot er det prosessuelt tungt å si opp folk i en nedbemanning, altså å velge hvem som skal ut. Spørsmålet er om det gjør noe. Er det ikke ganske rimelig at arbeidsgiver må drive grundig saksbehandling før han sier opp folk som selv ikke har forsømt seg på noen måte, men bare havnet i en nedbemanning uten egen skyld?
Selv har jeg, i likhet med Kvalnes samtalt med atskillige ledere som mener det er «umulig å si opp folk i Norge». Det er litt som å høre en sofasliter si at det er umulig å gå trappen i stedet for å ta heisen. Det er slett ikke umulig, det krever bare litt innsats. Les bruksanvisningen, følg reglene og kontakt en arbeidsrettsadvokat. Verre er det ikke.
Det kan hende. For der er jeg enig med ham: Norske ledere er for konfliktsky. Men problemet ligger der, i ledernes egne holdninger, og ikke i lovverket eller i domstolene.
