Nå må Erna bære staur
Historisk parallell til Borten-regjeringen når det skal bygges fireparti-regjering.
Agnar Kaarbø er frilanser, foredragsholder og forfatter og har nettopp utgitt boka "Politisk lederskap - beretninger fra statsrådskontorene".
For første gang siden Borten-regjeringen (1965-1971) kan vi få en fireparti-regjering. Nå må kanskje også Erna Solberg lære seg å bære staur.
Da Senterpartiets Per Borten overlot statsministerkontoret til Trygve Bratteli i mars 1971, sammenlignet han det å lede en regjering med Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti (KrF) med å bære staur. «Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.».
Den historiske parallellen til Borten-regjeringen halter selvsagt. Borten var ingen selvskreven leder av den borgerlige regjeringen som avløste Gerhardsen-regjeringen i 1965. Han ble regjeringssjef fordi de tre andre partiene ikke ville ha Høyres John Lyng som statsminister. Bortens tvisyn og høyttenking om politiske saker som allerede var avklart, irriterte også hans egne statsråder og svekket lojaliteten og samholdet. Regjeringsprosjektet sprikte.
Erna Solbergs framstår nok med en tilbakelent lederstil, med toleranse for at regjeringsmedlemmer velger ord som hun ikke ville valgt. Men hennes posisjon og autoritet er det ingen som bestrider. Hun lyktes med å få Venstre inn i regjering. Nå kan drømmen om borgerlig samling bli fullført. Optimistene på høyresiden i norsk politikk håper på et stødig flertallsregime fram til neste stortingsvalg.
Så enkelt blir det selvsagt ikke. Solberg vil få bruk for all sin klokskap, sine samarbeidsevner og autoritet. I første omgang når det skal forhandles om en plattform for en utvidet regjering, i neste omgang hvis regjeringen blir utvidet. Da starter de interne dragkampene mellom statsrådene, mellom partiene og mellom departementer med nye politiske ledere.
Hvor tøft dette kan bli, er vel dokumentert i ulike beretninger fra det indre regjeringslivet. Jens Stoltenberg forteller om de interne stridighetene i den rødgrønne regjeringen i sin selvbiografi «Min historie» (Gyldendal 2016). Klimapolitikken og spørsmålet om utslippskuttene skulle tas innenlands eller utenlands, var et område som skapte store problemer. Stoltenberg skriver om da han og en av statssekretærene ble sittende alene på et planlagt kveldsmøte – med sushi til ti personer. SVs representanter nektet imidlertid å komme. En annen gang var det Stoltenberg selv som etter eget utsagn sprakk og «nærmest kastet» Kristin Halvorsen ut av kontoret etter at hun hadde fremmet nye krav. «Verken Kristin eller jeg er langsinte, det reddet regjeringen gjennom mang en liten krise.», skriver Stoltenberg.
Da jeg intervjuet tidligere rødgrønne statsråder til boken «Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene» (Cappelen Damm 2018), bekreftet både Halvorsen og tidligere Senterparti-leder Åslaug Haga at det som startet som et samarbeidsprosjekt i 2005 ble forvandlet til et forhandlingsprosjekt.
«Men i altfor mange sammenhenger ble vi sittende på bakrommet og krangle om småting. Vi klarte ikke å finne en tone som var romslig nok internt. Når du skal lage et budsjettforlik på kammerset, vet du omtrent hva fasit er og hva som er viktig for de ulike partiene. Vi burde brukt mer tid på å tenke framover, ha klare mål, bygge fellesskap og team, fornye det rødgrønne samarbeidet enn på smålige diskusjoner på bakrommet. Målet burde være å lage en politikk som alle kom godt ut av.», sier Halvorsen i boken.
Nå er det statsminister Solberg som skal samle staur i en eventuell utvidet regjering. Samtidig kan hun hente noe politisk kraft fra at regjeringsprosjektet har fått en ny start. Men hun og de andre partilederne må også ta hensyn til at KrF kommer skadeskutt inn i et eventuelt samarbeid. Da kan de ha nytte av dette rådet fra intervjuet jeg gjorde med Kåre Willoch til boken: «I et kollegium som skal arbeide sammen, må ingen bli oversett. En følelse av ikke å være fullt med vil svekke engasjement for å bidra til å finne gode standpunkt. Men en slik arbeidsform betyr at beslutningene av og til må justeres i forhold til det flertallet regner som det aller beste. Hvis et medlem ikke får gjennomslag for synet sitt, må en unngå å skape inntrykk av det rene nederlag. De som taper i hovedsaken, kan gjerne få med et eller annet som viser at de har del i resultatet, selv om det er mest kosmetiske justeringer,» sier Willoch.
