Foto: Grete Faremo, NTB Scanpix
Foto: Grete Faremo, NTB Scanpix

Statsråder trenger en hund

Agnar Kaarbø om politikere som ledere

Toppledere må tåle at det blåser på toppen, men de trenger oppfølging og støtte. Det gjelder også regjeringsmedlemmer.

Einar Gerhardsen skrev i sine erindringer hvordan han gikk hardt til verks for å rekruttere motvillige statsrådsemner til regjeringen. Argumentet var blant annet: «Tror du jeg alltid har hatt like lyst til å sitte her». I dag er det i all hovedsak frivillig å bli statsråd, selv om noen føler en forpliktelse. Men hensynet til familieliv og ektefellens karrierer er gyldige argumenter for å trekke seg etter en stund.

Likevel er det vanskelig å forestille seg hva som venter når du sitter på statsrådskontoret. Selv drevne politikere får bakoversveis av det de møter.

Den erfarne statsråden Grete Faremo, som var statsråd både for Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, sier i boken Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene at de fleste neppe vet om de tåler det trykket som følger en slik post. «Noen som du tror er sterke, er det ikke. Og omvendt.», sier Faremo.

Andre eks-statsråder karakteriserer posisjonen som ekstremsport, at du må sove med et øye våkent og at det ikke er noen steder å gjemme seg.

Hvordan håndterer en toppleder enten vedkommende er i politikk, organisasjonsliv eller næringsliv ­– presset? En god samtalepartner er selvsagt en mulighet, men en toppleder kan ikke snakke med så mange. Spesielt ikke en leder som sitter på informasjon unntatt offentlighet. Kjell Magne Bondevik innførte medarbeidersamtaler og besøk ute i departementet. En praksis Erna Solberg har videreført. Per Sandberg trakk fram medarbeidersamtalene med sjefen på sin siste pressekonferanse som statsråd. Så kan vi andre spørre om hvor vellykket akkurat disse samtalene var.

Uansett hvor omsorgsfull statsministeren er, så er statsrådjobben ensom. Jeg intervjuet flere av Jens Stoltenbergs statsråder i den rødgrønne regjering i boken. De etterlyser bedre oppfølging. Helga Pedersen, som var fiskeriminister fra 2005 til 2009 i den rød-grønne regjeringen, mener en mellomleder i en vanlig bedrift får mer lederoppfølging enn en statsråd. Det synes hun er et paradoks når belastningen og kravene er så formidable.

Selv ble hun kastet inn i rollen som statsråd fra en trygg tilværelse som fylkesordfører i Finnmark. Hennes første tanke da hun satt i statsrådstolen var: «Hvordan havnet jeg her? Jeg hadde ikke søkt en slik posisjon, jeg hadde jo mest lyst til å fortsette som fylkesordfører.»

Pedersen sa ja fordi hun følte en sterk forpliktelse på vegne av fylket til å stille opp. «Jeg er ikke noen person som feiger ut, og jeg ville følt det som et svik mot meg selv hvis jeg ikke prøvde. Jeg satte mitt eget liv på vent noen år. Men det var det absolutt verdt. Det var tidvis tøft, men fantastisk når du oppnår resultater og ser at ting forandrer seg.»

Ingen spurte

SVs Inga Marthe Thorkildsen ble statsråd i Barne- familie og likestilingsdepartementet over natten da Audun Lysbakken valgte å gå av i 2012. Også hun etterlyser bedre opplæring og oppfølging. Det var lite opplæring og lite støtte å få i lederrollen. «Det var få som spurte om det gikk bra, eller om det skulle være medarbeidersamtaler eller den type ting.

Noen vil kanskje rynke på nesen over slike utsagn. Politikere har tross alt valgt å søke offentlighet, makt og posisjon. Ikke desto mindre trenger ledere – også politiske ledere – noen som ikke har annen agenda enn å hjelpe dem.

Men det er vanskelig, noe Henrik Ibsen allerede lært oss i denne replikkvekslingen fra mellom kong Skules og skalden Jatgejr fra Ibsens Kongsemnerne:

«Jeg må have nogen om mig, som lyder mig uden vilje selv», klaget Kong Skule, "som tror usvigelig på mig, som vil holde sig inderst til mig i godt og ondt, som kun lever for at lyse og varme over mit liv, som må dø, om jeg falder. Giv mig et råd, Jatgejr skald!"

Hvorpå Jatgejr skald svarer: «Køb eder en hund, herre.»