"Østeuropeere er som hester, vet du"
Ny forskning om arbeidsgiverenes syn på ulike etniske grupper
Publisert
Sist oppdatert
Nordmenn er bortskjemt, svensker er flinke, afrikanere håpløse og polakker jobber som hester. Eller rettere sagt, de gjorde det, før polakkene ble for husvarme og erstattet med friskt blod i form av litauere. En ny forskningsartikkel avslører norske arbeidsgiveres stereotypier, og de presenteres ganske så direkte og uten filter.
I alle land med stor innvandring dannes gjerne lommer i arbeidsmarkedet der noen etnisiteter dominerer. Flere slike lommer danner gjerne hierarkier av ulike innvandrergrupper. Så hvordan ser dette hierarkiet ut i Norge? Det er de erfarne migrasjons- og diskrimineringsforskerne Jon H. Friberg og Arnfinn Midtbøen som står bak undersøkelsen som er publisert i Journal of Ethnic and Migration studies november 2017. De har intervjuet 19 arbeidsgivere i hotellbransjen i Oslo-området og 21 arbeidsgivere i fiskeindustrien i Lofoten om ulike innvandrergrupper, hvem som passer til hva og hva som kjennetegner de ulike etniske gruppene. Arbeidsgiverne har sine klare oppfatninger om hva slags uformelle kvalifikasjoner som følger de ulike folkegruppene. I bransjer med små krav til formell kompetanse kan kravene til uformell kompetanse være desto viktigere. Forventet uformell kompetanse kan jo være det eneste som gir arbeid for noen grupper. Litauere er forventet å jobbe som hester, de er fysisk sterke, tar en ordre uten å mukke men er samtidig ikke særlig selvstendige. De ansees altså ikke egnet for mellomlederjobber, selv om de skulle kunne godt nok norsk.
Mens en samlebåndsarbeider på et lakseslakteri må være fysisk utholdende bør en hotellresepsjonist være avslappet, naturlig og hyggelig i omgang med gjestene. Litauere er perfekt til det første, svensker til det andre. Svensker er faktisk enda bedre enn nordmenn i slike servicejobber. En arbeidsgiver forklarer hvordan han en gang forsøkte en tyrkisk jente i resepsjonen. Hun var flytende i norsk og gjorde alt riktig. Men manglet de norske og svenskes selvfølgelige omgang i møte med gjestene. Jenta måtte tilbake i en jobb «backstage», slike jobber som på hotellene er kjøkken, oppvask og ikke minst roomkeeping (rengjøring av hotellrom). Like selvfølgelig som at nordmenn ikke klarer å stå å sløye fisk på et samlebånd, like selvfølgelig er det at noen folkeslag mangler den selvfølgelige omgangsform som skal til bak resepsjonsdisken. Kulturelt gitt kompetanse og/eller inkompetanse følger med hvert folkeslag mer eller mindre automatisk, slik arbeidsgiverne oppfatter det. Er du norsk er du kompetent og ansvarlig, men litt for bortskjemt og ganske lat.
De fleste lommer med innvandrere fra ett bestemt land i arbeidsmarkedet ligger nederst i arbeidsmarkedet, ifølge internasjonal forskning. Slik er det også i Norge. I jobber med lav lønn og store arbeidskraftsbehov brukes det gjerne lite tid og ressurser på hver enkelt rekruttering. Da blir det hensiktsmessig å rekruttere folk på bakgrunn av steretypier, framfor individuelle undersøkelser og behandling. Ved å gå tett på det norske arbeidslivet slik det faktisk er, og ikke slik vi framstiller det i festtaler, er denne artikkelen forfriskende.
I Norge er var per januar 2017 hele 16,8 av befolkningen innvandrere eller første generasjons etterkommere. Det mest interessante i denne artikkelen er hvordan mønstrerne endrer seg med nye innvandrergrupper. Mens tamiler var populære i fiskeforedling i mange år, er de nå nesten ute. Polakkene overtok, og deretter kom litauerne. Mens østasiatiske kvinner var populære som roomkeepere på hotellet blir de nå utkonkurrert av østeuropeere. I takt med utskiftingen endrer arbeidsgivernes holdninger seg. Grupper som før var de perfekte manuelle arbeidere, kan nå ansees som for husvarme. De tar seg friheter, for eksempel ved hyppige sykemeldinger. Og østasiatiske kvinner som før var perfekte roomkeepere (stuepiker) kan nå anses som for passive av natur.
Best av alle er altså svenskene, de er som nordmenn, bare bedre, fordi de er mindre bortskjemt. Men som samlebåndsarbeidere i fiskeindustrien blir de likevel utkonkurrert av polakker og litauere, de svenske mangler den nødvendige slavenatur. Slik tolker i hvert fall jeg utsagnene fra arbeidsgiverne slik de er gjengitt i artikkelen. En perfekt lakseskjærer kan imidlertid være uegnet til avansement i jobber som krever samhandling med andre: «The Eastern Europeans work really hard, but they don’t have the service attitude. They work for 14 hours straight, they don’t have to smile or think, they are like horses, you know.» I fiskeindustrien er det noen få nøkkel- og lederroller, og disse er helt dominert av nordmenn. I hotellbransjen dominerer nordmenn og svensker «front stage»-jobbene, altså de jobbene der man skal håndtere gjester eller lede andre. Backstage domineres av østeuropeere og utenomeuropeiske.
Sett i et større samfunnsmessig perspektiv er synet på flyktninger og asylsøkere det mest bekymringsfulle i artikkelen. De var rett og slett ikke ønsket blant disse arbeidsgiverne. «We don’t want to take in refugees, because their basic skills are so bad. Some of them hardly know how to use the bathroom! (...) Some of those Africans are kind of lazy workers; they don’t have that ‘engine’, you know. Especially compared to the Lithuanians – hardworking, polite people – we only have good experiences with them».
For noen år side var imidlertid flyktninger en viktig del av arbeidsstyrken i fiskeforedlingen, kanskje også i hotellene. Sitatet over aktualiserer en svært viktig men også oversett faktor innen arbeidslivsforskningen, og det er hvordan ulike migranter fortrenger hverandre. Den klart største delen av innvandrerbefolkningen er fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, altså fra ikke-vestlige land. De utgjør per 2017 noe over en halv million innbyggere, mens innvandrerne fra EØS utgjør noe over 360 000. Den sterkest voksende innvandrergruppen i 2016 var fra Syria. Hva vil bli deres rykte i arbeidsmarkedet? De vil garantert få det vanskeligere enn tamiliene, som kom hit før utvidelsen av EU i 2004. Den utvidelsen skapte nemlig den store og vedvarende innvandringen fra det tidligere øst-europa, de som jobber «som hester» og tar en ordre, kombinert med en rimelig høy kompetanse fra eget skolesystem i hjemlandet.
Nøkkelen til å forstå arbeidsmarkedet er også nøkkelen til å lykkes med integrering av nye grupper. Og det er vel derfor jeg liker artikkelen til Friberg og Midtbøen så godt: Den beskriver arbeidsgivernes holdninger slik de er i virkeligheten, og ikke slik de er på festmiddager i NHO. Det er slik forskning det trengs mere av.
