Vedøy: Drøye personkarakteristikker i debatt om aldersgrenser i arbeidslivet
Hvorfor mener Johannessen det er diskriminerende når Ørjasæter snakker om det samme som man gjør ellers i arbeidslivet?
Leder til daglig selskapet Sense sin avdeling i Oslo. Tidligere direktør i Arbeidsmiljøsenteret, Sunn HMS og personalsjef i IKEA. Driver nettstedet HR og ledelse;
www.hr-ledelse.blogspot.com
Professor ved Høyskolen Kristiania, Jon-Arild Johannessen maler med svært bred pensel i sitt angrep på Elin Ørjasæter og hennes meninger om aldersgrenser i norsk arbeidsliv. Han lurer først på om eldre arbeidstakere virkelig er et problem i norsk arbeidsliv, et spørsmål han selv ikke kan svare på fordi han gjennomgående i artikkelen kun refererer til en enkelt dansk undersøkelse om eldre arbeidstakere. At Statistisk sentralbyrå har gode (og andre) tall om antall sysselsatte over 67 år i norsk arbeidsliv, refererer han ikke til.
Les saken til Johannessen: Hevder Ørjasæter driver aldersdiskriminering
Det er lett å argumentere mot bruk av denne type selektiv statistikk, som enkelte i akademia er eksperter på å finne frem til når de skal underbygge sine personlige meninger. Men det jeg skal la ligge akkurat denne gang. Jeg lar det være fordi Johannessens innlegg ikke svarer ut Ørjasæters argumenter, men utgjør et rent personangrep ikledd et skinn av i vitenskap.
Diskriminert?
Johannessen starter med å si at han føler seg diskriminert av at Ørjasæter fremsetter sine meninger om et mangfoldig norsk arbeidsliv. Ørjasæter argumenterer i sin artikkel for at det skal være mulig å forskjellsbehandle i arbeidslivet, basert på saklige kriterier som samfunnsøkonomi, rekruttering av unge inn i arbeidslivet, og rekruttering av de som er over 50. Dette er objektive mål hvem som helst kan være enig eller uenig i. Men saklige er de.
Les saken til Ørjasæter: Høyre med idiotisk forslag om aldersgrenser
Uansett hva Johannessen måtte føle, så er det ikke diskriminering i arbeidslivet når vi ikke behandler alle arbeidstakere i Norge helt likt. En aldersgrense som gjelder alle, og som Ørjasæter argumenterer for, er ikke diskriminering når den gjelder alle.
Vi skiller mellom resultat-rettferdighet og prosess-rettferdighet i norsk arbeidsliv. Det er til og med en egen paragraf i arbeidsmiljøloven som sier at i utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon skal arbeidet «organiseres og tilrettelegges under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger» (AML 4-2(2) b)).
Det forutsettes med andre ord at alder kan være et saklig kriterium for å forskjellsbehandle (tilrettelegge) for arbeidstakere på individnivå, uten at dette dermed kvalifiserer til diskriminering. Listen over lovlig forskjellsbehandling i arbeidslivet er lang, og omfatter alt fra lønn til permisjoner, tilrettelegging og pensjonsrettigheter. Forskjellsbehandling mellom eldre og yngre, syke og friske, er i seg selv verken diskriminerende eller ulovlig.
Saklighet
En arbeidsgiver skal forholde seg saklig og vurdere den arbeidsinnsatsen hver enkelt arbeidstaker gjør opp mot stillingsbeskrivelse og arbeidsbeskrivelser. Alder er ikke et saklig kriterium for å vurdere arbeidstakers innsats, enten man er gammel eller ung. Men alder kan – som loven sier – være et saklig kriterium å ta hensyn til i arbeidslivet. Elin Ørjasæter inntar ikke et slikt individuelt tilretteleggingsstandpunkt som loven åpner for når hun argumenterer for eller mot eldre arbeidstakere i arbeidslivet. Hun argumenterer ut fra et samfunnsperspektiv. Å argumentere for en annen sammensetning av styrer og ledergrupper i Statoil eller Telenor enn den som kun er basert på kompetanse og resultater - for eksempel kjønns- og alderssammensetning, regnes ikke som diskriminerende av noen. Hvorfor mener Johannessen det er diskriminerende når Ørjasæter snakker om det samme som man gjør ellers i arbeidslivet?
Drøye personkarakteristikker
Ørjasæter inntar et helt legitimt samfunnsøkonomisk ståsted som hun argumenterer ut fra i sin artikkel. Likevel fremfører Johannessen følgende personkarakteristikker av Elin Ørjasæter i sitt svar:
- Hun er diskriminerende mot ham fordi hun offentlig fremsetter sine egne meninger om samfunnsøkonomi og arbeidsliv
- Hun har trådt i karakter
- Hun er på et ideologisk korstog
- Hun har en ideologi basert på en våken drøm
- Hun benytter ingen metode fra fremtidsforskningen som grunnlag for sine meninger (Hvilke andre offentlige meningsbærere gjør det?)
- Hun gjentar usannheter mange ganger
- Hun lyver så ofte at folk begynner å tro det hun skriver
- Hun misbruker sin redaktørstilling ved å mene noe
- Det hun mener er synsing og er ikke basert på vitenskap
- Hun roter rundt i statistikk uten å bruke den slik Johannessen mener er forsvarlig (Når det heller kan stilles spørsmål ved Johannesens egen bruk av noe sær dansk statistikk).
- Ørjasæter bryter loven mot diskriminering ved å fremsette sine meninger i offentligheten (fordi han selv vil rammes av Elin Ørjasæters meninger om samfunnsøkonomi og arbeidsliv).
Denne listen utgjør i sum et klart personangrep på Elin Ørjasæter. Det er ekstra stygt fordi det det fremstår som et forsøk på å kneble en meningsmotstander ved personkarakteristikker. Det hele gir et inntrykk av at følelsene tar over og saklige argumenter ikke helt strekker til. Mange har kastet seg på denne debatten om eldre arbeidstakere i arbeidslivet og sendt sine innlegg til Arbeidsnytt, men Johannessen er den som angriper Elin Ørjasæters personlige integritet. Ørjasæter er normalt i stand til å svare for seg selv og sine egne argumenter. Men mot denne type personangrep er det umulig å forsvare seg.
Det er lov å vise følelser. Det er lov å være engasjert. Men dette er en forsimpling av den offentlige debatten. Mot personlige angrep på samfunnsdebattanter må vi alle stille opp og gi beskjed om at det går en grense. Og denne gang gikk den her.
