Panelet i Virkes arrangement om arbeidsmiljøloven. Fra venstre: Robert Eriksson, Elin Ørjasæter, Trine Lise Sundnes, Inger Lise Blyverket og Vibeke Hammer Madsen. Foto: Virke
Panelet i Virkes arrangement om arbeidsmiljøloven. Fra venstre: Robert Eriksson, Elin Ørjasæter, Trine Lise Sundnes, Inger Lise Blyverket og Vibeke Hammer Madsen. Foto: Virke

Arbeidsmiljøloven: Napoleonskake eller gravøl?

Baard Meidell Johannesen fra Arendalsuka

Nest siste dag på Arendalsuka, 16. august: Høst og duskregn. En passende ramme for arbeidsgiverorganisasjonen Virkes debattmøte om Arbeidsmiljøloven. Loven feirer visstnok 125 år omtrent på denne tida. "Gravøl eller Napoleonskake?", spurte Virke. Nå var nok Innslaget av arbeidsmiljø ganske beskjedent i Code Napoleon, men tanken var god, og det er jo kaken også.

Ikke uventet dreide debatten seg mer om politikk enn juss. Tidligere arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) ga et interessant innblikk i den turbulente prosessen om lettere adgang til midlertidig ansettelse i 2015, som faktisk ga oss en (ganske kort riktignok) generalstreik. Det er jo noe å ha på CVen for Eriksson, som stod løpet og fikk igjennom en lovendring som nok var mer smuler til høyresiden og arbeidsgiverne enn faktiske endringer. 14-9(1) f heter bestemmelsen på lovspråk. Så da fikk vi litt juridisk dannelse med på kjøpet.

Eriksson var lett irritert over at hans motiver i saken ble trukket i tvil. Han ville hjelpe folk i jobb, men ble anklaget for å løpe kapitalens ærend. Irritert var også avtroppende Virkesjef Vibeke Hammer Madsen. Men hun har jo faktisk med stor tyngde vært leder for en interesseorganisasjon i 16 år. Det er jobben hennes å løpe medlemmenes ærend.

LO slipper derimot alt for lett unna. Deres medlemmer er folk i jobb. De vil naturligvis ikke ha mer midlertidig ansettelse, men det er slett ikke sikkert at de som står utenfor arbeidsmarkedet er av samme oppfatning. LOs Trine Lise Sundnes sa at de utenfor helst ville ha fast jobb fra dag en. Sikkert riktig, det, men ikke nødvendigvis den beste måten å få dem i jobb på. Til både LOs og Virkes unnskyldning skal det riktignok sies at enhver interesseorganisasjon prøver å fremstille sine egne medlemmers interesser som samfunnets interesser. Og de er ofte ganske flinke til det.

Elin Ørjasæter var panelets løse kanon (og denne reporters sjef). Hun var i hvert fall imot IA-avtalen (som egentlig ikke var tema, men som lurte i bakgrunnen), og mente for øvrig at 14-9(1) f var en dusteparagraf. Hun elsker stillingsvernet, og er bekymret for utviklingen, med et voksende «prekariat» med løs tilknytning til arbeidslivet.

Og både Ørjasæter og resten av panelet ble Robert Eriksson svar skyldig på spørsmål om hva de mente burde gjøres for å få flere i jobb. Svar skyldig ble Eriksson selv også, for øvrig.

Og det er kanskje ikke så rart. Teknologiutvikling og innvandring er sterke drivere for økt utenforskap. Arbeid til alle, små forskjeller og gode trygdeordninger er tre sentrale elementer i den norske modellen. Det kan bli vanskelig å beholde alle disse tre, men ingen har lyst til å snakke om det.

Arrangørens Inger Lise Blyverket tok opp spørsmålet om lovens utforming. Hun ville ha den slik at den passet for en bedrift med 15 ansatte. Omtrent som en standard medlemsbedrift i Virke, altså.

Det hele endte i en slags forsoning mellom Virke og LO om å sende loven til Språkådet for vask.

Og alle valgte kake. Ingen turte å be om øl.

Senere samme dag gikk prekariatet (Tjen Folket og likesinnede) til angrep på trygdeklassen (Alliansen og SIAN), og ble kastet i arresten.

Om de fikk kake bak murene, vites ikke.