En fortelling om fripoliser og tapte pensjonsverdier

Med to fripoliser i bagasjen ventet jeg i lengsel og smerte på arbeidsgruppen som sist fredag la frem til forslag til endringer i et stivbent fripoliseregelverk. Forslagene, og Finansdepartementets umiddelbare respons, ga imidlertid ingen smertelindring.

Fripolise, det finnes over en million av dem i Norge (fordelt på over 700 000 personer), er en pensjonsrettighet som stammer fra en avsluttet tjenestepensjonsavtale (ytelsesordning) i privat sektor. I offentlig sektor heter en tilsvarende rettighet oppsatt pensjon. Men mens sistnevnte hvert år frem til pensjonsuttak oppreguleres med lønnsveksten, skjer det ingen automatisk oppregulering av fripolisene. Konsekvensene av manglende oppregulering er at pensjonsrettighetene fra fripoliser hvert år taper seg i verdi, målt i kjøpekraft.

Det er denne problemstillingen denne artikkelen handler om, og det er det arbeidsgruppen med representanter fra flere departement sist fredag presenterte ulike løsninger på gjennom forslag til endringer i regelverket. Forslagene er imidlertid for usikre og svake til at jeg vil legge vekt på dem i de vurderinger jeg, og flere hundretusen andre, nå må gjøre.

To fripoliser – to historier

For min del handler det altså om to fripoliser, knyttet til to tidligere arbeidsforhold: Det ene avsluttet for rundt 30 år siden, det andre for tre år siden. Umiddelbart etter at jeg sluttet, fikk jeg en fripolise som representerer min pensjonsopptjening i de to arbeidsforholdene.

Siden jeg skulle skrive denne artikkelen om fripoliser og utredningen fra nevnte arbeidsgruppe, logget jeg meg denne uken inn på NAVs pensjonsportal via den nøytrale og ikke-kommersielle nettportalen www.minpensjon.no (det bør alle gjøre!). Her står de to nevnte fripoliser oppført med følgende opplysninger:

• DNB Liv, 67 år – livsvarig: 21 430 kroner.
• Storebrand, 67 år – livsvarig: 119 815 kroner.

Hva betyr dette? Jo, at jeg vil få utbetalt minimum disse beløpene i alderspensjon fra fylte 67 år og til jeg dør. Siden jeg er 56, vil utbetalingen starte om 11 år (jeg kan be om å få utbetalt et mindre beløp fra fylte 62 år, men la det ligge). Til sammen snakker vi om drøyt 141 000 kroner i året, som jo kommer i tillegg til alderspensjon fra folketrygden, privat pensjonssparing og eventuell annen tjenestepensjon jeg måtte tjene opp før jeg pensjonerer meg. Ikke så verst!

Inflasjonen spiser pensjonens kjøpekraft

Men det er en hake; 141 000 kroner om 11 år vil trolig være mindre verdt, målt i kjøpekraft, enn tilsvarende beløp i dag. Gitt en årlig prisvekst på rundt to prosent, vil 141 000 kroner være verdt ca. 25 prosent mindre – altså ca. 113 000 kroner. Inflasjonen spiser altså opp 28 000 kroner. Og dette er ikke den eneste tristessen; rettigheten på 141 000 kroner har stått uendret i flere år. Fripolisene har altså allerede tapt seg i verdi med flere tusen kroner (se under). Merk at jeg om fremtiden skriver «trolig mindre verdt». Og det er her arbeidsgruppens forslag og min eventuelle fortsatte passivitet kommer inn.

Men la meg først skru klokken 30 år tilbake i tid. Til min første fripolise. Da jeg ble medlem i denne tjenestepensjonsordningen, var rentenivået vesentlig høyere enn i dag. Siden dette var en ytelsesordning, ble jeg (i likhet med mine kolleger) lovet en bestemt ytelse ved pensjonering. For å finne ut hvor mye arbeidsgiver måtte betale inn i pensjonspremie på meg og mine kollegers vegne, ble det lagt til grunn en årlig rente (avkastning) på ikke mindre enn fire prosent (husk at rentenivået den gang var høyt!).

Finanskrise og rekordlave renter endret alt

Det er denne beregningsrenten som omtales som garantert rente (rentegaranti, garantert avkastning; kjært barn har mange navn). Dersom pensjonsleverandøren, som jo forvaltet innbetalt premie, klarte å oppnå en avkastning utover fire prosent, så skulle mesteparten av denne ekstraavkastningen tilfalle meg. Det skjedde også regelmessig gjennom 90- og til langt innpå 2000-tallet, dog ikke på nivå med inflasjonen og lønnsveksten.

Fra ca. 2007 (finanskrise pluss kraftig rentefall og krav om ekstra reserver for pensjonsselskapene) har mine fripoliser ikke blitt tilført noe som helst. Siden jeg fikk denne fripolisen tidlig på 90-tallet, har dermed kjøpekraften frem til i dag tapt seg – trolig i størrelsesorden 40 prosent. Og jeg er ikke alene; i boken «Det store pensjonsranet» skriver forfatter Jon Gangdal, med henvisning til pensjonseksperten Øistein Medlien i Grieg Investor, at dette verditapet samlet for alle fripoliser i landet utgjør ikke mindre enn 200 milliarder kroner.

Jeg kunne tatt grep i 2014

Kunne jeg selv gjort noe for å forhindre dette verditapet? Fra 2014: Ja! Dette året åpnet nemlig myndighetene for at jeg kunne gi avkall på den garanterte renten mot å selv bestemme hvordan pensjonskapitalen skal forvaltes. Jeg har hittil valgt ikke å benytte meg av denne muligheten (derav nevnte «passivitet»). I mitt tilfelle er det følgende som gjelder:

• Dersom fripolisen i DNB Liv (årlig utbetaling på 21 430 kroner) skal gjøres om til investeringsvalg, må jeg selv ta stilling til hvordan til sammen ca. 189 000 kroner skal plasseres. Denne summen kalles fripolisens alderspensjonskapital.
• Tilsvarende alderspensjonskapital i Storebrand (årlig utbetaling på 119 815 kroner) er 1 530 000 kroner.

Den observante leser vil ha regnet seg frem til at den årlige utbetalingen i DNB Liv i prosent av alderspensjonskapitalen (11 prosent) er høyere enn tilsvarende forholdstall i Storebrand (8 prosent). Grunnen til dette er som følger: Mens fripolisen i DNB Liv har en garantert rente på fire prosent, er tilsvarende rentegaranti i Storebrand 2,5 prosent (nyere pensjonsavtale inngått i en tid med et lavere rentenivå). For min del innebærer det at terskelen for å bytte bort en årlig utbetaling på 21 430 kroner mot en alderspensjonskapital på 189 000 kroner i DNB Liv er høyere enn tilsvarende bytte i Storebrand.

Innskuddspensjon: Leker vi blindebukk med pensjonspengene?

I dag har ca 1,4 millioner norske arbeidstakere innskuddspensjon, og de kan dermed selv velge risikoprofil på plasseringene. – Arbeidsgiver har et stort informasjonsansvar, mener AksjeNorge.

Valg mellom økt risiko eller fortsatt tapt kjøpekraft

Jeg må altså vurdere om jeg tror egen forvaltning av disse fripolisene kan gi en høyere årlig avkastning enn den garanterte, hhv. fire og 2,5 prosent, og således kompensere for hele eller deler av det verditapet som ellers kommer som følge av at inflasjonen hvert år vil spise kjøpekraft. Avkastning over fire prosent vil kreve at jeg plasserer mye i aksjer, med tilhørende høy risiko (les høy aksjeandel). Avkastning over 2,5 prosent er innen rekkevidde ved å ta moderat til høy risiko.

Arbeidsgruppens forslag til endringer i regelverket synes å gjøre det noe mer attraktivt å bytte til investeringsvalg, og at det blir noe mindre ufordelaktig å beholde fripolisen som den er med nevnte rentegaranti. Sånn sett har ikke valget mellom å beholde rentegarantien eller investeringsvalg blitt enklere. Dessuten er det bare et forslag. Skal vi tolke Finansdepartementets umiddelbare respons på forslagene, vil det ta tid før det eventuelt kommer regelendringer. Eller sagt på byråkratspråk: «Dersom tiltakene arbeids­gruppen har drøftet, skal gjennomføres, vil det kreve videre utredninger».

For min del blir det nå en vurdering av nevnte rentegarantier versus avkastningsmuligheter i aksjemarkedet, risiko, min øvrige pensjonssparing (herunder friverdi i bolig) og ønsket tidspunkt for helt eller delvis pensjonering. Arbeidsgruppens forslag har ikke gjort denne vurderingen enklere.